En noe vag og spinkel historie skjules godt av effektfull lyd og bilde som trigger nervene.
«Boogyeman» boltrer seg i det som mange av oss opplever som det ultimate mareritt. At det virkelig er et skrekkinngydende monster/spøkelse i skapet ditt eller under sengen din om natten.
I mangel av topp skuespillere og en virkelig god historie bruker regissør Stephen T. Kay mange effektive midler for å skremme oss. Han klarer det ganske så bra i perioder. Du kjenner «noen» puster deg i nakkehårene, klar til et angrep du ikke helt aner konsekvensen av. Slik er det med Tim (en noe endimensjonal Barry Watson). Som guttunge opplevde han at faren ble dratt med makt inn i klesskapet, for så å forsvinne for godt. Ikke et sekund trodde gutten på de voksnes forklaring om at far hadde reist fra familien frivillig.
I voksen alder må igjen Tim hanskes med denne mystiske kraften fra skapet. Det grøsser godt når han forskremt beveger seg rundt i sitt gamle barndomshjem, selv om slutten er noe dunkel.
BORGHILD MAALAND