Kommersiell tungrock uten skarpe nok klør.
Ordner du CD-hyllen alfabetisk, blir Audrey Horne stående ved siden av Audioslave - og ikke langt bak Alice In Chains - begge band som nordmennene lener seg tungt mot, ispedd enkelte atmosfæriske elementer som i mange år allerede har kjennetegnet den norske metal-scenen. Til tross for stjernehjelp fra Joe Baressi fremstår «No Hay Banda» dessverre som en umikset affære, der gitarveggene drukner de fleste vokalforsøkene og hvor dynamikken i uttrykket først kommer til sin rett mot slutten av platen («Bleed», «Crust»). Dermed blir massiviteten overveldende, samme hvor røft anslagene er. Å høre Audrey Horne er som å bli slått av en løvepote, der noen har trukket ut klørne.
STEIN ØSTBØ