En manns nedtur - i rammer av samfunnshistorie. Men hvorfor er Sean Penns grimaser så forventede?
La det være sagt: Sean Penn er en utrolig dyktig skuespiller. En av de beste.
Denne gangen gir han liv til en amerikansk mann (det er basert på faktiske hendelser) som på 1970-tallet kommer på å kanalisere all sin frustrasjon og all sin vrede mot daværende president Richard Nixon. Hans enmannsangrep mot «skurken» i Det hvite hus skulle være å styrte et passasjerfly rett inn i rotunden.
Lyder det kjent? Selvfølgelig. Men det er ikke de «profetiske» planene, eller Richard Nixon for den saks skyld, som er saken her.
Snarere er det mannen selv. Som aldri lykkes med sine planer. Men som legger dem, etter å ha nådd et slags endepunkt i livet: Skilt fra kone og barn, innehaver av en elendig selgerjobb, mobbet av kolleger, konstant besatt av «uretten» i samfunnet. Problemet er bare at alle andre har alltid feil, selv har han alltid rett.
En personlig besettelse glir over i sykdom. Det er stram og ram nedtur. Som Sean Penn gir all verdens rynker og grimaser og sukk og stønn.
Og man tenker: Er det ikke akkurat dette Sean Penn gjør for tiden, avspeiler en moden manns voldsomme sjelekvaler med sitt herjede ansikt. Jo da, det er det han gjør. Man venter det skal komme. Og det kommer. Også denne gang. Faktisk i en slik grad at man etter hvert blir en smule lei av mr. Penns grimaserier.
Men filmen er god, den!
JON SELÅS