Underlig vidunderbarn.
Rart hvordan noen plater evner å være både interessante og imponerende uten egentlig å føles fullt ut tilfredsstillende. Som denne. Willy Mason, amerikansk vidunderbarn, er bare 19 år gammel, men fyller åpenbart 47 neste uke, om vi skal dømme - hvilket vi selvsagt skal - ut fra dette debutalbumet.
Et spartansk brygg av folkemusikkinflytelse, blues og sånn halvt uvøren gitarrock som Lou Reed laget på begynnelsen av 1980-tallet, komplett med veslevoksent ambisiøse tekster; «Where The Humans Eat» føles som et rart album ikke minst på grunn av Masons uhyre bråmodne stemme.
Best er han når han gidder å lage refrenger - som i den fengende «Hard Hand To Hold», kjedeligst blir det når inspirasjonskildene skinner for klart gjennom - som i «Letter # 1», et kort bruddstykke som kunne vært plukket rett fra et Tom Waits-album.
Riktig noe for folk som i fullt alvor mener at Bright Eyes er rockens fremtid, dette her. Men det er lov å håpe på bedre, tydeligere og mer konsentrerte plater fra denne karen i fremtiden, synes jeg.
MORTEN STÅLE NILSEN