Å anmelde data- og videospill er ikke nødvendigvis en enkel oppgave. Det skal riktig nok noe til for å syte over å tjene penger på denne måten, men når et spill slik som «Shadow Hearts» dukker opp, blir jobben umiddelbart problematisk.
Vanligvis er det en forholdsvis grei sak å resonnere seg frem til et terningkast og etablere en konklusjon om hvor vidt spillet er vellykket eller ikke, men i «Shadow Hearts» tilfelle blir det litt «både og».
I all enkelhet: Setter du pris på asiatiske rollespill slik som «Final Fantasy», er «Shadow Hearts» som skapt for deg.
Ligger lojaliteten din derimot i den andre enden av rollespill-spekteret, blant spill slik som «Gothic» og «Morrowind», er ikke dette nødvendigvis det helt store.
«Shadow Hearts» føyer seg inn i den svært lange rekken av japanske rollespill, en sjanger som av en eller annen grunn har lisens til å utnytte kriminelt mange klisjéer, uten å måtte frykte spillkritikernes skjærende og dømmende hyl.
Du vet hva det er snakk om. «Shadow Hearts» er fullt av unge gutter med store øyne og frisyrer som opphever tyngdekraften, sverd på størrelse med et mindre kongerike, og en historie limt sammen av oppdrag der du skal drepe demoner og finne gjenstander som av en eller annen grunn er så viktige at de sender deg - bare én person - for å finne den.
Til tross for dette er «Shadow Hearts», innenfor rammene av sitt eget konsept, et godt spill. Vidstrakt og voldsomt, episk og eventyrfylt. Historien er lagt til den første verdenskrigen, og du får et uvanlig perspektiv på det hele.
Gjennom en lang og omfattende reise, smørt utover to CD-er og drøye førti timer i lengde, følger du en uvanlig gruppe eventyrere som tar seg gjennom det gamle Europa. Hemmelige kultgrupper og religiøse elementer er med.
Det lukter faktisk «Da Vinci-koden» av hele opplegget.
Settingen er i seg selv med på å gjøre «Shadow Hearts» ganske unikt. Spillet flommer over av japanske figurer, men det finner sted i vårt Europa. Artig og friskt på en forvirrende, dog fornøyelig måte.
Kamp står naturligvis sentralt. Her fungerer det i typisk «Final Fantasy»-stil, hvor du utfører kamptriks etter tur. Litt som sjakk: Du flytter figurene én etter én og bestemmer hvem de skal angripe, og bruker samtidig magi, artifakter og kombinasjonsangrep.
Greit. Ikke helt som sjakk, da.
Spillet byr på noen forunderlige øyeblikk, hvor utviklernes sære humor kommer til syne. En stor, søt og attpåtil rosa pusekatt er vel neppe det du forventer som nemesis, men i «Shadow Hearts» vil du finne den til slutt.
Men til tross for enkelte kaffe-skytende-ut-av-neseborene-situasjoner, er «Shadow Hearts» et alvorlig rollespill med mange mørke elementer, hvor demoner veves inn i en semi-realistisk historie som tar plass i krigshelvetet som var første verdenskrig.
Spillet bruker fortellerteknikken veldig godt. Til tider kanskje for godt. «Shadow Hearts» er like mye en film som et spill, og det florerer av mellomsekvenser. Heldigvis er disse spennende og forrykende godt produserte, både grafisk og innholdsmessig.
Likevel hviler nok spillet sterkest på kamp og krig, i forhold til historie og dialog. Når det da tar i bruk såkalte «random encounters», hvor fiender dukker opp fullstendig vilkårlig (de er usynlige helt til du løper inn i dem), blir det fort litt slitsomt.
Men da er vi igjen inne på dette med subjektivitet. Mange setter pris på denne uforutsigbarheten i spillet, mens like mange vil irritere seg kålgrønne over systemet.
Alt i alt, når en konklusjon endelig skal etableres, er det fristende å bruke den gamle «elsker, elsker ikke»-regla. Som tilhenger av vestlige rollespill, har jeg litt problemer med å fordøye «Shadow Hearts: Covenant».
Alle «Final Fantasy»-entusiaster kan på sin side løpe til butikken omgående.