Det er mange ting data- og videospill har tillatt meg å gjøre som jeg aldri vil komme i nærheten av i den virkelige verden.
Noe av det mest givende, et spilløyeblikk jeg alltid kommer til å huske, var å cruise avgårde i en Shelby Cobra med Death in Vegas-låten «Aisha» på full guffe. Jeg har aldri kjørt en Shelby Cobra, og jeg kommer neppe til å gjøre det noen gang. Men der og da føltes det perfekt.
«Gran Turismo»-serien handler først og fremst om å simulere virkelige biler, gi dem egenskaper fra den virkelige verden slik at det virkelig føles som om du kjører en eksakt kopi. Det er en bilspillserie for de bilgale. Og ingen var egentlig forberedt på hvor fantastisk naturtro det føltes i «Gran Turismo 3: A-Spec».
Mil etter mil i den ene bilen etter den andre, den herlige oppsamlingen av credits for å kjøpe drømmebilen, den nydelige grafikken og den utrolige simulasjonen av hvordan alle bilene oppfører seg på veien i den virkelige verden.
Jeg var begravet i dette spillet i flere timer enn jeg tør telle. Og det store spørsmålet blir derfor:
Når man har klart å lage den ultimate bilsimulasjonen, hvor går man da? Hvordan klarer man å overgå det nær fullkomne «Gran Turismo 3»?
Det enkle svaret er at det ikke er mulig. Man kan flikke litt her og der, legge til nyanser som øker realismegraden noe - hvilket tross alt er gjort her. Men man kan i det store og hele ikke gjøre særlig mer enn å lage det samme spillet en gang til.
Og der har du «Gran Turismo 4» slik jeg ser det. Det føles som om jeg spiller «Gran Turismo 3» i reprise, med flere biler og baner som de eneste mulige, nye elementene.
Det er naturligvis andre nyheter her også - musikken er for eksempel ny, menyene er forbedret og du kan ta kule bilder av bilene dine. Du kan også velge å la spillet ta seg av styringen, mens du gir ordre. Men det er selve kjøreopplevelsen som er det vesentlige i «Gran Turismo»-serien. Alt annet blir saus, et supplement til den saftige biffen.
Les forøvrig mer om hva som er nytt i Granturismo.no sin anmeldelse av spillet.
For mange vil nyhetene være nok, og i all rettferdighetens navn kunne jeg ha utelukkende snakket om epler og bananer i denne anmeldelsen. «Gran Turismo»-serien er religion for mange, og det er ingen tvil om at «Gran Turismo 4» vil selge i bøtter og spann uansett hva jeg sier.
For min egen del føler jeg meg derimot ferdig med «Gran Turismo»-serien i denne generasjonen spillkonsoller, og har i steden begynt å glede meg til «Gran Turismo 5» på PlayStation 3. Det trengs større grad av realisme, bedre kunstig intelligens, mye bedre grafikk og utvidete muligheter bare mer datakraft kan bidra med for å få meg hektet igjen.
Det hjelper heller ikke at den lovede onlinedelen er droppet, et element som muligens vil komme senere i år som en egen utvidelse til 300 kroner.
Hvilket i praksis betyr at mange vil bruke 1150 kroner på dette spillet - 300 for demoen «Gran Turismo 4: Prologue», som kom i fjor, 550 kroner for «Gran Turismo 4» og 300 kroner for onlinedelen. Kynisk er bare forbokstaven.
Jeg bør vel også nevne at Polyphony Digital godt kunne ha pustet noe mer liv inn i de datastyrte motstanderne man kjører mot. Bilene oppfører seg veldig forutsigbart og forhåndsbestemt, akkurat som i forgjengeren. En noe mer uforutsigbar kunstig intelligens hadde absolutt ikke vært å forakte.
Isolert sett er det ingen tvil om at «Gran Turismo 4» er det absolutt ypperste innen bilsimulasjon som er på markedet i dag. Hvis du er interessert i biler og ikke har vært borti serien før, er det her du må begynne. Ingen over, ingen ved siden - punktum.
Eller for å si det på en annen måte: Uten «Gran Turismo 3» å se tilbake til, ville dette vært en terning med seks bastante øyne.
Men sett i sammenheng med den fantastiske forgjengeren, blir «Gran Turismo 4» noe overflødig. Og med tanke på hvor mange hatmail jeg kommer til å få nå, kan jeg ikke være annet enn lei meg for det.
PS! Du kan overføre førerkort fra «Gran Turismo 4: Prologue» og inntil 100.000 credits fra «Gran Turismo 3». Begge deler forutsetter at minnekortet inneholder lagringer fra de to spillene.