Album nr. to fra den unge kanadier som gjerne vil bli en ny crooner.
Michael Bublé gjør det ikke lett for seg som artist: Han gir ut plate der han prøver å lage egne versjoner av andres slagere, og tar mål av seg til å bli den nye crooner-kongen. Dit har han meget langt igjen. Det er ikke lett å forsøke å bli f.eks. den nye Frank Sinatra, Tony Bennett, eller for den saks skyld Robbie Williams eller Jamie Cullum, som alle har gitt ut plater i denne genren.
Bublé har spilt inn tolv gamle sanger, en blanding av standardlåter og popklassikere. Han har skrevet en, «Home», selv. Bublé synger helt OK, men bare unntaksvis svinger det, og det er langt mellom hver gang han klarer å tilføre sangene noe nytt i sin tolkning.
Stort sett blir det musikk som går inn i det ene øret, og ut av det andre like kjapt. Småkjedelig i det store og hele.
Men: Han gjør brukbare versjoner av Beatles-klassikeren «Can't buy me love», Drifters' store «Save the last dance for me» og i duetten «Quando, Quando Quano» med Nelly Furtado. Hopp over resten.
KURT BAKKEMOEN