Den fåmælte og fryktede Stranger reiser i «Oddworld: Stranger's Wrath» fra by til by for å innkassere dusører for skurker han fanger.
Den snodige spillbarheten fra de tre forrige Oddworld-spillene er erstattet med en mer konvensjonell blanding av skyte-action i førsteperspektiv og miljønavigering i tredjeperspektiv, og den spesielle stemningen er erstattet med et støvete, western-inspirert klima.
Men humor er fremdeles sentralt i både figurene man møter, historien som fortelles, miljøene man ferdes i og i selve spillbarheten. Det mest lysende eksempelet på det er ammunisjonen Stranger bruker i sin armboge: Levende dyr.
Pratsomme ekorn lurer fiender bort til seg, bier fungerer som et slags maskingevær og edderkopper spinner et nett rundt slemminger så du enkelt kan samle dem inn - klare for inkassering av dusør.
Allikevel starter spillet kanskje litt vel slentrende og kjedelig. Det er fornøyelig og underholdende, men på langt nær storslagent. Spillet vokser derimot betraktelig etter hvert. Og virkelig bra blir det når det avsløres hva den egentlige grunnen til Strangers dusørjakt er.
Det tok med andre ord en stund før jeg innså det, men dybden i både spillbarheten og historien er utrolig mye større enn det ser ut til ved første øyekast.
Spillutviklerne Oddworld Inhabitants kjempet seg til et rykte som en av spillindustriens mest særegne (og sære) med «Oddworld: Abe's Oddysee», «Oddworld: Abe's Exoddus» og «Oddworld: Munch's Oddysee». Underlige og oppfinnsomme spill lagt til det detaljrike og fantastiske Oddworld-riket.
Nå har åpenbart selskapets designere spilt noen timer med «Halo» på Xbox. Kontrollsystemet når man er i førsteperspektiv er like følsomt nøyaktig og like uanstrengt behagelig å bruke. Du kan bare bruke to forskjellige typer ammunisjon samtidig, som i praksis er det samme som to forskjellige våpen. Og du trenger ikke samle helse, den regenereres ved å «riste» av skadene.
Likhetstrekkene i kampene som utkjempes er også ganske store innimellom, og i sum blir det av og til som å spille barne-TV-versjonen av «Halo».
Akkurat det ble jeg satt ut av, jeg hadde forventet meg noe helt annet. Selv om arven fra de tre spillene med Abe i hovedrollen absolutt er til stede, er «Stranger's Wrath» en helt annen spillopplevelse.
Og det er helt OK det, når sluttresultatet er såpass vellykket som dette.
Men likhetstrekk med andre spill til tross - jeg må understreke at «Oddworld: Stranger's Wrath» først og fremst er seg selv lik. Spilluniverset Oddworld utvides med kreativitet, omtanke og en dybde de foregående spillene til sammenligning bare skrapte i overflaten av. Stranger er en fyr du blir glad i, og historien fester et stadig fastere grep om deg jo lenger du spiller.
Og når girskiftet først skjer, sånn cirka etter by nummer to, leveres den ene storslagne opplevelsen etter den andre.
«Oddworld: Stranger's Wrath» er et viktig tilskudd i Xbox-familien. Det melder seg inn i den lille klubben med hyggelige, varierte og inkluderende spill som «Beyond Good & Evil» og «Sphinx and the Cursed Mummy», og leverer en spillopplevelse som burde passe for de aller fleste.