Mario og vennene hans inviterer deg inn i et velkjent Nintendo-miljø med rørleggere, sopper, kjempeskilpadder - og tennisballer.
Tennisballer? Ja. Frem med racketen og shortsen, denne gangen skal du ikke redde rosakledde prinsesser eller hoppe over lava. Nintendo-lands svar på Wimbledon er i gang, og du er satt på jobben med å slite ut gressmatten. Men pass på: Øynene dine kommer til å motta real juling.
Det kan ikke presiseres nok hvor fargespakende og eksplosivt «Mario Power Tennis» er. Dette er ekstremsport for øynene, med blinkende lys og farger som beveger seg i grusom fart.
Kan du likevel håndtere lengre perioder av dette, er det definitivt mye moro å hale ut av «Mario Tennis». Men vær oppmerksom på at det fortsatt «bare» er et tennis-spill.
Kort sagt har «Mario Tennis» tatt for seg sporten som den er, malt den opp i noen fine farger og fjernet mye av det kjedsommelige. Dette er absolutt noe mer enn «ballutveksling».
I stedet for Anna Kournikova finner du Princess Peach. Med er også alle de andre, velkjente Nintendo-figurene. Du kan velge hvilken som helst av dem som din hovedperson, før du begynner den lange turen mot toppen av tennis-verdenen.
Selve kampene finner sted i de mest unormale miljøer. Greit, du finner vanlige tennisbaner (med noen saftige overraskelser kastet inn), men du kan like godt ende opp med å spille tennis i jungelen, på havet eller hvor som helst i de mange ulike stedene spillet byr på.
De spesielle tennisbanene er virkelig en ny verden i seg selv, med helt forskjellige spilleregler. Bevegelig underlag, sultne krokodiller, spøkelser som prøver å stoppe deg - alt er her. Det tar en stund før du virkelig er fortrolig med det hele.
Men når det først kommer på gli, er det herlig å være i gang. Spesielt i flerspiller, hvor fire spillere kan delta samtidig, er det duket for «Mario Party»-lignende tilstander.
De ulike figurene har forskjellige triks og teknikker de kan utføre i løpet av kampen, og du kan vente deg langt mer enn racketer og grønne tennisballer. Se heller for deg hammere og flammekuler! Fantasielementer av ekstremtypen - á la Nintendo, naturligvis.
Spillets svakeste punkt er at det tidvis kan føles som litt for mye av det gode. Det blir fryktelig raskt og uoversiktlig, og mye skal absolutt skje på en gang. «Mario Tennis» er definitivt ikke den sporten te-drikkende engelskmenn har blitt så glade i.
Derfor er det naturlig å tro at «Mario Tennis» er et spill for de litt yngre, eller dem som har den mentale utholdenheten som kreves for å holde ut. Spillet krever mye av deg.
«Mario Tennis» er for all del ikke det beste vi har sett i serien. Dette er ikke «Mario Party» eller en annen Mario-juvel som vi er så vant til å få servert fra Nintendo. Det er riktig nok overveldende, men variasjonsmessig har det ikke så fryktelig mye å by på.
Dette er tennis. Ball over nettet. Frem og tilbake.
Engasjerende i små porsjoner.