På biltur med Mikael Persbrandt på vei mot døden i en film som blottlegger mange menneskelige demoner.
Det må være skjebnens ironi: En film med Persbrandt som alkoholisert, depressiv mann, kjørende i bil med Smirnoff'en på innerlomma - omtrent en måned etter at virkelighetens Persbrandt ble tatt for fyllekjøring.
Filmen gjør det fra første stund klart at dette handler om en mann som skal skyte seg selv i siste akt. Vi følger hans siste dag, en reise gjennom et liv på desperat jakt etter kjærlighet; vonde oppgjør med en liten sønn, en forsmådd kone og en like forsmådd elskerinne - før filmen stikker dypere i materien.
Og der befinner seg en lummer familiebakgrunn med sterke fortielser.
Hele filmen foregår enten i bilen eller rett utenfor. Kameravinkelen følger Persbrandt, som er intenst tilstedeværende; en person som vekker avsky og medfølelse.
Hva som er rolle og hva som er Persbrandt selv i denne figuren, kan man fascinert undre seg over.
Uansett kan han skremme fanden på flatmark med sitt sårbare machouttrykk.
Et kobbel av toppspillere skal matche ham, Lena Endre som eks-kona, Maria Bonnevie som elskerinnen, Pernilla August som søsteren og Tuva Novotny som hore, for å nevne noen.
Og her er det filmen etter hvert står litt i stampe.
Selv om manuset er godt, og skuespillerne dyktige, så blir bipersonene litt for perifere, og samtalene blir litt for ensartede.
Alt er bare helvete.
Men i det helvete gnistrer det av Persbrandt.
BORGHILD MAALAND