The Mars Volta
Sitatet speiler en kompromissløshet som intet rock-band i hele verden er i nærheten av for tiden. Cedric Bixler, Omar Rodriguez og deres fem medhjelpere utviser en halsbrekkende evne som formidlere - de spiller ikke musikk, de lever den, som om de står på kanten av et stup. Dessuten er de to frontfigurene en rock-estetisk nytelse visuelt, som om de aldri har kommet ut av tidskapselen fra hardrockens storhetstid på syttitallet.
Innledningsvis skjemmes konserten av flat lyd som kveler de fleste detaljer, dermed blir også de improviserende langstrekkene statiske, men når lydbildet først åpner seg opp, skjer det motsatte. Da er The Mars Volta en studie i klassisk konsertdynamikk, der de veksler mellom hypnotiske, repeterende melodilinjer med innadvendt retning til det eruptive og eksplosive. På det mest voldsomme er bandet et frådende monster av raseri - helt på siden av det aller meste jeg har sett og hørt tidligere.
Som seg hør og bør for et band med progressive tilbøyeligheter rommer ikke den nær to timer lange konserten mer enn syv-åtte låter, fundert på ferske «Frances The Mute», som trolig (men likevel utrolig!) går til topps på VG-lista i morgen. «The Widow» kommer allerede etter en halvtime, og da viser Cedric Bixler for alvor hva som bor i Robert Plant-stemmen sin.
Bixler innehar en gummistrikk av en sirene, som klatrer ubesværet fra den dypeste avgrunn til falsetten, selv om han samtidig har en klassisk utagerende scenestil. Cedric Bixler er på alle måter en fysisk vokalist.
Enda mer sentral er gitarist Omar Rodriguez som styrer bandet med millimeterpresisjon og improviserer frem rytmefigurer som aldri rekker å bli kjedelige, før neste voldsomme taktbrudd kommer. Sammen utgjør de et sanseattakk som trolig rystet publikum langt ut i morgentimene søndag.
Kjære festivalarrangører - kan dere være så vennlige å booke The Mars Volta i sommer?
STEIN ØSTBØ