Enkelt, småsøtt og en smule beregnende om berømt dirigent som vender hjem og finner lykken, samt livet, i et landsens amatørkor.
Når svensk films en gang så opprørske Kay Pollak («Barnas øy, elsket mej!») er tilbake etter tiårs fravær fra filmen, er det berettiget å spenne forventningens bue høyt. Stor er derfor forbauselsen når han varter opp med småsøt og overtydelig «feelgood» om en verdensberømt dirigent som vender hjem, og finner livet, lykken og - naturligvis - Kjærligheten - i bygdas uryddige amatørkor.
En viss sjarm har den, og en god idé ligger absolutt bak «Så som i himmelen» - der den brått ankomne «fremmede» og det mangfoldige amatørkor - som han motvillig involverer seg i - blir katalysator for de små bygders stengsler, konflikter og krefter.
Betagende øyeblikk finnes - oppskriftsmessig. Især de som oppstår når bygdas mest fåmælte omsider tar bladet fra munnen og går sine første skritt mot et friere, modigere liv - oppstått av en nyvunnen selvtillit i musikkens og samholdets kjølvann. Naturligvis kan Pollak trygt anse seg for å ha lykkes, ettersom hans film først ble publikumssuksess i Sverige, deretter behaget Oscar-akademiet i den grad at den er nominert til en Oscar som beste fremmedspråklige film.
Bare kritikerne har den unnlatt å glede. Det har sine svært gode grunner. For midt i sin folkelige «go'følelse» har den en umiskjennelig tone av det omstendelige og overforklarende, det forserte og unektelig beregnende.
Paralleller har vært trukket til korsangens norske filmforgjenger «Heftig og begeistret». Ingenting kunne vært fjernere. Der korgutta fra Berlevåg formidlet ekthet og spontanitet i havfriske stormkast, formidler «Så som i himmelen» et stykke spontanitet presset inn på ferdig uttegnet ukebladmål.
ELLEN MARGRETHE SAND