«Frances The Mute» er en plate som det er fysisk vondt å høre på, så sterk er den. Som Cedric Bixler skriver det i en av sine mange metaforer: Du vet ingenting «før meitemarken kommer kravlende ut av hodet ditt for å minne deg på å ikke være redd». Det er faktisk et godt bilde på hele platen!
Alt - og litt til
«Frances The Mute» er alt du kan ønske deg som rockfantast - og litt til. Denne platen er både ettertenksom og rasende, kontant og utflytende, skrekkinngytende og beroligende, følelseskald og emosjonell. På samme tid. En plate som får deg til å sitte hikstende igjen i stolen.
Platen er delt opp i fire grandiose komposisjoner - mesterverk i seg selv - og på topp har du radiovennlige «The Widow», som er seks minutter konsentrert avrevet borrelås i sentralnerven. Paranoiaen er konstant tilstedeværende, begjæret ligger utenpå og den progressive rocken har fått sin endelige oppreisning.
Konkret handler det om jazz, rock, sci-fi, prog, Santana, lange og nervedirrende instrumentalstrekk, latino, Pink Floyd, impro, Motorpsycho, mariachi og metal - gjerne i én og samme låt.
«Francis The Mute» er et vulkanutbrudd av en plate som du enten vil elske eller hate. Kvitt den blir du derimot aldri.
STEIN ØSTBØ