Alle mannlige fantasier er behørlig tatt hånd om. Fra den vevre ninjababen Bloody Shadow til den stramme historielæreren Miss Spencer, via den kjærlige sykepleieren Anesthesia, den sexy sangerinnen Aisha og den 18 år gamle punk-baben Candy Cane, som synger i bandet The Killer Bambies. For å nevne noen.
Ingen av dem er spesielt sjenerte av seg; det er mye hud å se både i ringen og i gjørmebadet (ja, gjørmebryting må selvsagt være med) slåssingen foregår i. Mye hud, slanke kropper og store, myke, dansende bryster.
Når man kombinerer rollegalleriet i «Rumble Roses» med de hysterisk dårlige introfilmene til disse slåsseglade rosene, de elendige skuespillerstemmene og den masete musikken, har du egentlig bare to valg:
Du kan le. Eller du kan hytte med nevene.
Selv mener jeg «Rumble Roses» blir så overdrevent, så absurd politisk ukorrekt og så herlig japansk at jeg må le. Høyt og inderlig.
Det er på en måte så kvinnenedverdigende at det hever seg over å være nedverdigende. Så enkle vi menn er. Eventuelt så enkle utvikleren Yuke's og utgiveren Konami tror vi er. Fantastisk.
Men spillet har heldigvis mer å fare med enn pupper, lår og faste romper. Slåssingen er riktignok ikke blant den mest avanserte, men den er både givende og utfordrende.
Du har et passe angreps- og forsvarsregister, og flere spesialangrep som er vanskelig å mestre. Hvis du klarer å ta øynene fra de vuggende puppene, byr «Rumble Roses» på en god spillopplevelse og et slåssesystem som langt ifra er dårlig.
I motsetning til «Dead or Alive Xtreme Beach Volleyball», som forsøkte seg på noe av det samme, men som feilet ved å levere et kjedelig spill med kvinnekropp som blikkfang.
Ta frem den skitne helsetrøya, dypp hånda ned i potetgullbollen, inviter noen kompiser over, øv på ulve-plystringen og start feiringen av de små, enkle gleder her i livet.
Men sørg for å sende kvinnene i huset langt, langt vekk først.