None
Eventuelle «Idol»-håpefulle kan med fordel forsøke å bestikke dommer Ole Evenrud med denne. Småelskelig tullball fra da «I Dole» var sneip.
I likhet med andre ting og tang fra barne- og ungdommen kan den slags være vrient å riste av seg. Ole har, om jeg ikke tar fryktelig feil, ikke klart det. For andre er dette i beste fall musikk egnet til reklamefilmer som forsikrer deg om at Lotto-millionærer ikke er som andre millionærer (du husker den med drosjesjåføren og «Ballroom Blitz»?). Horder av musikere skulle i en kort periode i det tidlige 1970-tallets England gå «glamrock», hvilket vil si at alle guttene - selv den talentfulle Ian Hunter - fulgte David Bowies, Roxy Musics og Marc Bolans eksempel og ikledde seg glitrende jenteklær, smurte på eyeliner og lot det stå til.
Sweet var verken de beste eller verste av denne underlige rockgenerasjonen. Fargerikt, øh, «metroseksuell», ekstremt tenåringsforherligende musikk, signert genrespesialistene Nicky Chinn og Mark Chapman, tyggegummipop så god som noen.
Og «Fox On The Run» er bare kulest, ass. Om ikke Evenrud vil ha platen, kan du sikkert gi den til onkel. Såfremt han ikke er lottomillioner, da. Da kan han kjøpe den selv.
MORTEN STÅLE NILSEN