Kjære naboer. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å avkrefte rykter som sannsynligvis svirrer i bygården min nå:
Nei, jeg har ikke gått fullstendig av skaftet.
Jeg vet det virker usannsynlig, men noen ganger fører jobben min til rare lyder fra leiligheten. Som da jeg hvinte meg gjennom «I Believe in a Thing Called Love» i «Singstar», for eksempel. Jeg ville ikke blitt overrasket dersom noen ringte politiet og varslet om mishandling av grov sort.
Nå er det «Donkey Kong: Jungle Beat» som gjør sitt beste for å ødelegge både mitt coole image og naboforhold. Vi snakker nemlig om et plattformspill med Donkey Kong i hovedrollen, hvor håndkontrolleren er to bongotrommer.
Ja, to bongotrommer. Høyre tromme får Donkey Kong til å løpe til høyre, venstre tromme til venstre. Slår du på begge hopper han, og klapper du i hendene, klapper Donkey Kong i hendene i spillet. For å stanse fiender, for eksempel.
Så der sitter jeg da. Og trommer på mine plasttrommer og klapper i hendene, mens den tradisjonelle psykedeliske Nintendo-musikken strømmer fra anlegget.
Og da får naboforhold være naboforhold. Dette er nemlig usedvanlig festlige saker.
Vi snakker om et klassisk, todimensjonalt plattformspill, som går ut på å forsere diverse fysiske hindere, samle inn bananer og nedkjempe både store bosser og deres mindre lakeier.
Et godkjent spill i utgangspunktet, og den fysiske aktiviteten makter å forsterke opplevelsen betraktelig.
Passer sannsynligvis best for yngre spillere, og kommer best til sin rett med to spillere med hvert sitt bongosett. Men det er kos for oss gamlinger med barnet i seg i behold også, bevares.