Bred pensel over voldsomt lerret. Den første i Theo Angelopoulos' filmtrilogi om Hellas' skjebne fra 1919 frem til i dag.
Takk og pris for Theo Angelopoulos. Den nær sagt siste, genuine «filmeuropeer», en unik og dristig filmkunstner som forener voldsom visualitet med et stadig like brennende ønske om å formidle Europas - især Balkans - smertelige, nyere historie. En ny Angelopoulos-film er en begivenhet, ikke til å gå glipp av.
Hans tempo er langsomt og dvelende, hans form er de storslagne og gispende vakre tablåer - nitid arrangert ned til minste detalj. Et på alle måter dristig billedspråk i bortimot egen genre, et sted mellom film og billedkunst.
Når det fungerer, er det film på sitt ypperste, opplevelser som hjemsøker, nærmest vokser i bevisstheten. Når det trekkes for langt, ender det farlig nær det pompøse.
Som i «Den gråtende engen».
Som billedkunst er den et praktverk! Som film er den nærmest selvbedøvende. Gråsort tristesse, endeløst regn, svært melodrama. Tablå på tablå - så svimlende, så forseggjorte og så mange at det ene slår det andre i hjel.
«Den gråtende engen» er den første i en trilogi om Hellas' skjebne fra 1. verdenskrig frem til vår tid, fortalt gjennom skjebnen til et ektepar som er flyktningbarn fra Odessa når historien begynner ved en strand utenfor Thessaloniki i 1919.
Thessaloniki var flyktningby og knutepunkt, dit også filmens lille gruppe forhutlede, greske overklasseflyktninger fant veien idet revolusjonen var et faktum og rødegardistene inntok hjembyen.
En viss rankhet har de i behold. For øvrig intet, der de slår seg ned i et karrig gjørmelandskap ved en elvemunning utenfor byen.
I nydelige, rene streker viser Angelopoulos hardheten og nøysomheten i den nye tilværelsen, og kjærligheten som vokser frem mellom de to barna.
Hvoretter parets og landets skjebne veves sammen - stilisert og symbolrikt - til en ubrytelig, felles historie. Som i dette første kapittel fører frem til 1949, gjennom nød, flom, klassekamp, politisk forfølgelse, USA-eksil og ny krig.
I Angelopoulos' «Odyssevs blikk» sendte han Harvey Keitel på en tilbakeskuende reise gjennom et krigsherjet Balkan. Ut av en umåtelig rikholdighet står enkeltscener nærmest spikret på netthinnen. I hans beste film - «Evigheten og en dag» - er tablåene færre, sterkt knyttet til en betagende hovedpersons eget fokus.
I «Den gråtende engen» er fortellingen enkel, tablåene nærmest uavbrutt. Voldsomme og til overmål. Men mist dem ikke.
ELLEN MARGRETHE SAND