None
«Million Dollar Baby» er en film som henger i tanker og sinn. Lenge.
Ytre sett handler det om en kvinne som mener hun kan bli en god bokser. Hun søker seg til et nedslitt treningssenter, der den gamle eieren i alle fall ikke vil trene en «jentunge». Men senterets like gamle og skamslåtte altmuligmann finner en løsning.
Så mye for det ytre. Det er det indre som teller: Kvinnen som vil bokse, fordi det er hennes eneste måte å unngå et totalt meningsløst liv. Eieren av treningssenteret som mot slutten av livet lider over - og forsøker å sone - synder fra tidligere i livet. Alt-mulig-mannen som aldri nådde sin drøm, men som gjennom denne filmen er «evangelisten» om et budskap om sann kjærlighet, hengivenhet og trofasthet - tross alt.
«Million Dollar Baby» er genial historiefortelling: Strippet ned til det helt nødvendige, kjemisk fri for all unødvendig staffasje, tematisk rystende allmenn, i sin konsekvens ytterst tankebefordrende.
Filmen tar sin tid. Og den er bitende morsom her og der! Dessuten er den nådeløst utleverende og skinnende klartenkt. Selv om den lett kan føre tankene hen i retning av annen tidløs, amerikansk kunst - som Horace MacCoys klassiske roman «De skyter jo hester, ikke sant?» og Marc Fosters film «Monster's Ball» - er og blir filmen et originalt, storslagent verk.
På sine eldre dager og i sin 25. film - han fyller 75 i mai - er Clint Eastwood ribbet for forfengelighet. Aldri har han vært magrere, mer sårbar, mer utleverende.
Og aldri har han vært bedre. Det har knapt nok heller den syv år yngre Morgan Freeman eller den 44 år yngre Hilary Swank, for den saks skyld.
JON SELÅS