Velprodusert brutal-metal fra hovedstaden.
Ikke la deg lure av den innledende kammermusikken på denne platen; Insenses uttrykk spenner nemlig fra rå dødsmetall - komplett med gutturale gaul - til å være et Pantera-infisert riffmonster med dårlig tid. Riffene fikser Insense for så vidt bra («I, Deviant», «Constriction»), men altfor ofte blir melodilinjene druknet i oppstablingen av kvasse, aggressive riff, slik at noe av helheten forsvinner ut med badevannet. Tittellåten og «The Forgiving Embrace» må sies å være de eneste hundre prosents vellykkede symbiosene mellom melodi og riff-tetthet i så måte, men det er knapt nok til å godkjenne en hel plate.
STEIN ØSTBØ