En av fjorårets beste plater - omsider i en plateforretning nær deg.
Det er selvfølgelig hverken tøft eller voksent med stygg ordbruk, men søren, gitt - noen ganger funker det bare. Som for eksempel i sangen «A Better Son/Daughter» på Rilo Kileys forrige album «The Execution Of All Things» (2002). «And sometimes when you're on», sang Jenny Lewis, «you're really fuckin' on».
Midt i en strålende stolt melodi var det en forfriskende måte å konstatere at noen dager er morsommere enn andre på.
Los Angeles-bandet Rilo Kiley har noe bare ett av fem hundre «indie»-orienterte band har, nemlig en personlighet som umiddelbart griper.
Lewis, som er briljant både når hun smyger og bæljer, er en viktig del av denne personligheten, men også selve sangene har noe uhyre fiffig fengende ved seg. «More Adventurous», deres tredje, er albumet der bandet sminker seg opp for et kommersielt gjennombrudd som synes uunngåelig, uten at en flik av særpreget kastes ut med badevannet. De behersker sinnrike, pene arrangementer på en måte som vil tilfredsstille de voksne, og har nesten hele veien latterlig lyttervennlige låter i bunn. Noe som vil tilfredsstille alle. Dette, samt herlig snusfornuftige tekster og stor musikalsk variasjon i tillegg. «Vil du se en stjärna» bør du holde et godt øye med hun der Jenny. Eller kall meg en «fuckin'» krakk.
MORTEN STÅLE NILSEN