En låtskriver for fremtiden.
Det låter rendyrket americana - i skjæringspunktet mellom Whiskeytown, Tom Petty og Wilco - når Tumbleweeds Christer Knutsen går solo. På debuten har han kommet opp med et par helt fabelaktige låter i beste amerikansk melodiøs tradisjon («No Love», «Smile/Veil», «Forget This Dance») og Knutsen har en helt særegen rasp i stemmebåndene som gjør disse sangene personlige, også takket være et renskåret lydbilde. Likevel er nettopp stemmens éndimensjonale heshet såpass dominerende at den stjeler altfor mye oppmerksomhet når låtkvaliteten faller, hvilket den vitterlig gjør utover på platen. Men da har Christer Knutsen iallfall rukket å vise oss hva som bor i ham, heldigvis.
STEIN ØSTBØ