None
Det er synd, fordi Skjoldbjærg er inne på noe foruroligende vesentlig når konflikten drar seg til i sluttfasen. Da har den ensomme, desperate sannhetssøker Tomas Stockmann (innlevende spilt av Jørgen Langhelle) ropt og rast, gått bananas og havnet i arresten, før han utslått, nedslått, søkkvåt og ydmyket i nederlagets stund erkjenner at han ikke kan klare seg alene.
Det er en deprimerende erkjennelse, men poengterer vemodig skarpt hvor vanskelig det er å stå imot den kompakte majoritet.
Dagens idealistiske Dr. Stockmann er TV-kjendis som reiser til hjembygda for å starte produksjon og salg av bygdas kildevann. Når Stockmann får lab-prøver som viser sterke forurensningstegn i vannet, slår han alarm. Men broren Peter er businessmann og ser helst at man tier om saken. Familien og svigerfars tragiske forhistorie spiller også en vesentlig rolle i den ulmende konflikten.
Med andre ord; nok ingredienser til å gjøre Ibsens drama til en forrykende thriller med energisk turbulens mellom naturvernaktivister og kyniske investorer.
Men i stedet lunter filmen langsomt og småtungt av gårde, uten helt å bestemme seg for om den skal være personfokusert eller saksrelatert. Kanskje burde Skjoldbjærg og manusforfatter Nikolaj Frobenius løsrevet seg enda mer fra Ibsens drama enn de har gjort. Det teatrale anstrøk hviler litt for tungt over de stupbratte vestlandsfjell.
Små, fine nyanser er godt fanget inn i samspillet mellom Jørgen Langhelle og Trine Wiggen som hans hustru. Gjensidig respekt, skepsis og etter hvert det dypt personlige valg begge står overfor fortelles med varsom innlevelse. Den unge Kasper Sveen gjør en fin liten rolle som deres sønn Eilif. Det øvrige galleri gjør jobben sin bra nok, men sliter med både replikker og handling som rett og slett ikke fenger. Langt mindre ryster.
BORGHILD MAALAND