Man ler og man gråter. Og blir sjarmert rett i senk. Ikke bare fordi den unge, flotte Heidi (23) fra et bitte lite sted i de svenske skoger går hen og slår hele verdenseliten i sin idrett: håndbak.
Men fordi hele denne humørfylte, upretensiøse perlen av en dokumentarfilm formidler en ekthet og en kjærlighet så grunnfestet og naturlig som man nesten hadde glemt at den kunne være.
I skogsbygda Ensamheten i Nord-Sverige bor 16 personer, alle i slekt. 10 av dem bryter håndbak. Hun er flasket opp med håndbak, hun bare elsker håndbak. Trener i tau hengende fra låvetaket, i gamle bygningsstativer, på kjøkkenbordet, mellom hesjestaurene.
Men det får aldri ta over livet. Dagliglivet får gå sin gang med skiftende årstider og arbeidsoppgaver. Heidis idrett er integrert i en helhet av arbeid og fest, samhold og samarbeid. I denne Ensamheten råder etdypt fellesskap.
Gleden driver henne. Slik har hun vunnet ikke bare ett, men fem verdensmesterskap. Med pappa Kent som trener og hele familien som støttespillere.
Litt må hun også tjene. Det gjør hun i oppvisninger på messer og kjøpesentre. Kostelige scener viser massen av nysgjerrige sterke menn, som nølende prøver seg mot Heidi. Som aldri hoverer, alltid vinner.
Filmskaperne blander seg tilsynelatende aldri inn. Det er bildene, Ensamheten og livet i hele den pulserende Andersson-familien som forteller.
Det holder.
ELLEN MARGRETHE SAND