None
Jeg har aldri sett Ray Charles (1930-2004) opptre live. Men hvem har ikke sett den blinde musikkgiganten på film eller TV? Og hvilket presist bilde er ikke skapt på netthinnen bare av musikken hans?? Jo da. Derfor er det nesten nifst å se hvordan den multibegavede Jamie Foxx (sist sett mot Tom Cruise i «Collateral») er Ray Charles, musikeren, komponisten, stilskaperen, hitmaskinen gjennom nesten 50 år. Dette er Foxx' definitive gjennombrudd. Ikke minst gjelder det når filmen gjengir hvordan Ray Charles en gang på 50-tallet finner sin egen stil, i studio og på scene. Da formidler Foxx en energi som virker fullstendig troverdig.
Han synger forresten ikke. Hovedpersonen selv var dypt involvert i prosjektet fra første dag. Og leverer alt av musikk. Den er glimrende!
Ray Charles døde i juni i fjor. Og man kunne fryktet et glansbilde.
Det er det ikke blitt: Tiden fra artistens fødsel i Florida og frem til status definitivt var etablert midt på 60-tallet, var full av dramatikk. Samt heroin, kvinner i hopetall, flere barn utenfor ekteskap enn en film kan rekke. Mannen blir portrettert med sine gode og dårlige sider; langt bedre og langt dårligere enn noe slags gjennomsnitt.
Et liv, uansett hvor dramatisk, er aldri lagt opp som filmdramaturgi. Her bommer filmen litt: Redigering, vektlegging, episodevalg blir noe fragmentarisk. Og kan derfor virke noe tilfeldig. To timer og tyve minutter er lenge - og litt for lenge for akkurat denne måten å gjøre det på.
Likevel: Dette er stor musikkhistorie. Og et på mange måter saftig portrett.
JON SELÅS