None
Hun vil ikke lage flere nye plater, har hun sagt, så i dag er kanadiske Joni Mitchell tilsynelatende fornøyd med å male og rydde opp i sine formidabelt innflytelsesrike musikalske etterlatenskaper. I fjor kom først «The Beginning Of Survival», en samling materiale fra de litt problematiske Geffen-albumene hennes fra 1980-tallet, etterfulgt av denne - en «greatest hits», ment å erstatte «Hits» fra 1996.
«Dreamland» ekskluderer en liten håndfull av hennes mest kjente sanger («Woodstock», «Raised On Robbery», «Chelsea Morning») til fordel for mindre radiospilte, men ikke mindre sentrale ting (briljante «The Jungle Line», tittelkuttet). Valg som innebærer at «Dreamland» gir et mer korrekt, nyansert bilde av karrieren hennes enn «Misses
» - selv om det er mulig å være misfornøyd med at hun har valgt å inkludere de senere, orkestrale versjonene av klassikere som «Amelia» og «Both Sides Now».
Resultatet er en slags intuitiv refleks-«best of», som på fint vis bærer preg av opphavskvinnens alltid rastløse, akutt bohemaktige kunstnersjel. Du vil fremdeles trenge en god håndfull av de konvensjonelle albumutgivelsene hennes i tillegg til denne, men omslaget er aldeles nydelig, komplett med elleve eksempler på malerkunsten hennes. Jaggu er hun ikke flink på det feltet også. Visste vi det ikke.
MORTEN STÅLE NILSEN