Rockens «Frihetens øyeblikk»
Jeg har sjelden vært så skuffet som da jeg hørte walisiske Manic Street Preachers' debutalbum, «Generation Terrorists» (1992). Forhåndsreklamen hadde fortalt om et band hvis vilje til å bety noe viktig, var absolutt - de skulle selge like mange plater som Guns N{lsquo}Roses og så gå i oppløsning - men musikken slo meg som sjokkerende begivenhetsløs og kjedelig.
Oppfølgeren «Gold Against The Soul» (1993) bekreftet selv de bangeste anelser om at The Manics utelukkende var skrik, helt uten ull, men noe skjedde før album nummer tre, «The Holy Bible» (1994). Plutselig hadde musikken tatt igjen retorikken. Plutselig låt Manic Street Preachers som de snakket.
Det er forblitt deres eneste hundre prosent vellykkede album, enten på tross av eller på grunn av den helt usedvanlig golde tematikken (massemord og anoreksi - dette er ingen fest, nei). Når man i dag hører denne tiårsjubileumsutgaven, komplett med bonusspor, en «amerikansk» miks av albumet, samt en DVD, er det dessuten fristende å se platen som en slags forløper til det som skjer i rocken akkurat nå. Franz Ferdinand og Interpol er så visst ikke de første bandene som har funnet det formålstjenlig å skue tilbake til det tidlige åttitallets kantete postpunk. The Manics gjorde det allerede her, på et album som skisserte opp en fremtid som dessverre aldri skulle komme for dem.
MORTEN STÅLE NILSEN