Woody Allen har levert sitt skarpeste og vittigste manus på lang tid.
Og dertil: En passe skjerpet regi - eller, i det minste: de helt riktige skuespillerne, som nesten, men bare nesten, gjør opp for at han ikke selv opptrer denne gangen.
På den annen side: Å bevare illusjonen om Woody Allen på lerretet som fortsatt seksuelt attraktiv, blir ikke lettere med årene...
For det tredje: Dette er så woodyallensk det kan bli - og derfor gull for fansen. Andre, som ikke måtte falle i målgruppen, kan komme til å streve mer.
Nåvel: Hva er «best», komedie eller tragedie? Det er det allenske utgangspunkt denne gang. Fire mennesker diskuterer akkurat dette. Og filmen illustrerer dilemmaet over et manhattansk kafébord.
Frekt og mystisk
Meget gode Radha Mitchell er eneste gjennomgangsfigur i to parallelle historier, en komedie og en tragedie: Den uventede gjest som invaderer hjemmet til tidligere venner, som igjen akkurat er i ferd med å servere noen middagsgjester.
De to historiene snor seg sømløst i og rundt hverandre. Alt båret av Allens glimrende manus: vittig, observerende, lakonisk, frekt, provoserende og passe mystisk. Dette er filmjazz!
Konklusjonen for filmens tema?
Vel, ikke 100 prosent original. Like fullt evig godt nok formulert av Piet Hein i det berømte «gruk»: «Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.»
JON SELÅS