Sprikende og sentimentalt om mannen som skrev «Peter Pan».
Den lyder som julens store familiefilm, men er egentlig mest for de voksne. Den lyder som en hyllest til fantasiens flukt, men flyr selv i altfor jordnære baner.
Filmen om «Peter Pan»-forfatter J.M. Barrie (Depp), hans plutselige grep om fantasien og hvordan «Peter Pan» ble til, tar sin oppgave med all mulig seriøsitet. Men med litt for stort alvor.
Den spriker, halter og lider under en underlig, hemmet tone; det den mangler i lekenhet tar den igjen med «sukker»: En sentimentalitet som gjør vondt verre.
Den er - kort sagt - en skuffelse.
Skotten J.M. Barrie (1860-1937) hadde et par kraftige teaterfiaskoer bak seg, da han i 1904 skrev barneklassikeren «Peter Pan»: Den berømte beretning om smågutten som ikke ville bli voksen, og ved hjelp av feen Tingeling fløy av sted med søsknene Wendy, John og Michael til eventyrstedet Neverland.
Strålende bister
Beretningen var inspirert av Barries møte med en enke (Winslet) og hennes tre små sønner, som han traff på sine daglige turer i en park og fikk et nært vennskapsforhold til.
Det var barnas totale innlevelse i leken som inspirerte Barrie, det var «Peter Pan» som vitaliserte ham som forfatter - og det var troen på livets fantasifremmende, små feer som lå ham på hjertet.
Er det frykten for å kaste mistanke om mer lugubre motiver (små gutter, vakker enke) som har hemmet dem alle? Er det «uskylden» fra en annen tid som blir for tung å formidle?
I enkeltscener får eventyret stråle. For øvrig blir «det fantastiske» ofret på trivialitetens alter - der også skuespillerne havner. Hvorav den beste denne gang hverken er Johnny Depp eller Kate Winslet - men hun som skal være deres kontrast: En strålende bister Julie Christie.
ELLEN MARGRETHE SAND