For snart seks år siden så «EverQuest» dagens lys. Det var et ganske kraftig lys, for det sørget for å klistre omtrent en halv million mennesker til dataskjermen over de neste årene. Det er uten tvil en av tidenes største spillsuksesser.
Oppfølgeren har nok ikke klart å gjenskape denne magien. Det vil antakeligvis selge til gull og platina hundreogfjorten ganger over, men rent kvalitetsmessig har det en god vei å gå.
For akkurat nå føles «EverQuest 2» som et spill av speil, lys og røyk.
Musikken er pompøs og suveren, og av den ulla som ville fått selv «Ringenes Herre»-komponist Howard Shore til å klø seg bekymret på haken i ren frykt for å bli utklasset.
På overflaten ser det skremmende flott ut, med spektakulær grafikk som gir liv til en verden hvor beboerne snakker til deg som om du selv skulle være midt i handlingen. Det puster, det lever og det oser av filmatiske virkemidler hele veien gjennom.
Utviklerne har unektelig gjort en god jobb i å bombardere deg med sanseinntrykk som behager og - ja, kanskje til og med sløver det kritiske blikket til en stakkars spillanmelder.
Les også: Filmstjerner i «EverQuest 2»
Likevel er det vanskelig å se bort fra «EverQuest 2» sine langt mindre sjarmerende sider. Utviklerne har ikke lært nok av denne sjangeren, som har fått modnet seg over flere år nå. Dette er i beste fall en spillevolusjon - dessverre langt, langt fra en spillrevolusjon.
Er du av den typen som bastant ikke liker slike onlinespill, er «EverQuest 2» ingen grunn til å begynne å revurdere dine prinsipper.
Det er fremdeles den samme, gamle mølla: Du dreper ørten hundre rotter slik at du kan rykke opp et nivå for å drepe enda større rotter. Er du virkelig seig i skinnet, klarer du kanskje en dag å nå så høyt opp i rangstigen at du kan drepe selveste rotte-kongen.
Joda, dette er vel en noe karikert skildring av spillet, men tar du vekk den grafiske mambojamboen og alt det den søtsuppa står for, er det slik spillet i bunn og grunn er bygd opp. I all hovedsak er «EverQuest 2» det samme spillet en gang til, med bedre grafikk.
Dette er likevel en fryktelig subjektiv vurdering. Mange vil at «EverQuest 2» skal være akkurat slik, og ser ingen grunn til å bedrive en noe så hedensk handling som å begynne å rote med en velkjent og tydeligvis fungerende oppskrift.
Det er heller ikke rent lite spillunderholdning her. «EverQuest 2» er kanskje mye speil, lys og røyk, men dette fungerer på sin egen måte. Spillet er stort og velgjort, med flere måneders innhold å sette tennene i for alle onlinebeverne der ute.
Jeg er ingen Nostredamus, men kan likevel med temmelig stor sikkerhet si at «EverQuest 2» vil blomstre over tid. Om et år eller to vil det være kraftig utvidet, og kan trolig by på en dypere og mer mangfoldig spillopplevelse, samt en betydelig utvidet spillverden.
Det er jo tross alt dette som er sjarmen med onlinespill, at det hele tiden baller på seg.
Likevel vil jeg bruke muligheten til å komme med en svært, svært subjektiv oppfordring:
Vær tapper, trekk pusten og ha is i magen. «World of WarCraft» kommer tidlig på nyåret.