None
Boksen med Grateful Deads Warner-album, «The Golden Road (1965-1973)» fra 2001, satte en ny standard for fetisjistisk ompakning av rockhistorien. Denne 12 CD'er store oppfølgeren, inneholdende bandets bestrebelser for Arista og deres egen etikett Grateful Dead Records, bare måtte komme, og er igjen sjeldent nydelig i utføring.
Noen forklaring på hvorfor livealbumet «Steal Your Face» (1976) ikke er innlemmet, får vi merkelig nok ikke - vi får anta at årsaken simpelthen er at det er den mest forhatte platen i katalogen deres. Noe verre er det at det fyldige bonusmaterialet - over syv timer i alt - ikke kan måle seg med det på forgjengeren. Altfor mange formålsløse oppvarmingsjam'er og knapt utviklede sangideer - ikke minst, dessverre, de seks kuttene som er plusset på det kanskje fineste albumet her, «Blues For Allah» (1975).
Albumene for øvrig er også så som så. Med unntak av de fire første, er de resterende konvensjonelle utgivelsene alle fra perioden da The Dead egentlig hadde gitt opp platestudioet. «Disco Dead»-platene «Shakedown Street» (1978) og «Go To Heaven» (1980) er tidvis pinefulle, og «comebacket» «In The Dark» (1987) er, «Touch Of Grey» til tross, ingen parademarsj, det, heller. Likevel. Dead-fans er vant til å ta det vonde med det gode, og særlig stiligere enn dette er det vanskelig å gjøre det, rent presentasjonsmessig. Og det var godt å høre «China Doll» igjen, ja.
MORTEN STÅLE NILSEN