Nintendo-verdenens evige kranglefanter er tilbake:
Den hårete apekatten med det merkverdige navnet, og den rødkledde italieneren som har bevist at rørleggere duger til annet enn å vinne Idol-konkurranser, fikse rør og feie over ensomme husmødre.
Oppgjørets time er kommet i «Mario vs. Donkey Kong», et godhjertet plattformspill for barn og voksne i alle aldere. Hopp, sprett, tjo og hei - det er Nintendo slik vi kjenner det, og alt fungerer fremdeles like godt som syltetøy på loff.
Donkey Kong har vært slem. Han har nettopp stjålet alle miniatyrfigurene av Mario fra den lokale leketøysfabrikken, og vår uredde håndverker drar dermed ut på en farefull tur over fjell og daler for å redde egoet sitt.
Gjennom seks forskjellige verdener, inspirert av miljøer slik som en jungel, en fabrikk og - vent, dette er nifst - et spøkelseshus, skal du forfølge Donkey Kong og redde stadig flere av dine søte, små lekedukker.
I velkjent Nintendo-stil begynner spillet latterlig enkelt. Du finner en nøkkel og døren den passer til, redder lekedukken, og vips - brettet er gjennomført.
Men etter som du stadig dykker dypere ned i spillet, vil det åpne seg enda flere utfordringer du skal overkomme. Flammekuler, lava, og fugler som dropper gifige ekskrementer, er alt med på å drive vanskelighetsgraden trinnvis fremover.
Som med alle store Nintendo-spill, er «Mario vs. Donkey Kong» morsomt fordi det er lett og fordøyelig. Du kan gjerne plukke det opp for bare en 10-minutters spilleperiode, men blir likevel belønnet med umiddelbar underholdning.
Spillet er som viagra, kvisefjerner eller barne-TV - avhengig av hvilken livsfase du er inne i. Det blir liksom en av de helt livsviktige tingene du bare må ha for å overleve dagen.
Men dessverre melder abstinensene seg rimelig fort.
«Mario vs. Donkey Kong» svikter nemlig mest når det gjelder varighet og lengde. Spillet er kortere enn Kåre Willoch uten traktorsko, og kan lett fullføres på en kjærestefri kveld.
Som et stjerneskudd.
Ooh, ahh - så lenge det varer.