Fjorårets
Vi hyllet den deilige akrobatikken prinsen tryllet frem, de utspekulerte gåtene, den herlige stemningen og den lekre slåssingen.
Problemet var bare at «ingen» kjøpte det. Spillet solgte langt mindre enn både Ubisoft og vi anmeldere håpet på. «Vi vil ha mer action», sutret folk.
Greit. Jeg håper dere er fornøyde nå.
Med «Prince of Persia: Warrior Within» har nemlig Ubisoft begått det mest skamløse, glorete og håpløst harry publikumsfrieriet jeg har sett noen gang.
Møtet de hadde da de bestemte kursen for oppfølgeren «Prince of Persia: Warrior Within» resulterte i denne listen over hva som måtte inn for å tilfredsstille dagens spillere:
* Tøyter av type løse med enorme pupper og minimalt med klær.
* Hylende heavy-riff fra el-gitarer.
* «Kule» one-liners fra prinsen, som «you bitch!» og «I'm getting tired of this».
* Alle monstrene må lage universets mest irriterende lyder.
* Mindre mystikk, flere våpen.
* Hovedpersonen bør helst være svært vanskelig å like.
Som sagt: jeg vet bare ikke om jeg skal le eller gråte.
Det er som å komme tilbake til favorittferiestedet og bli overfalt av prostituerte på flyplassen. Den koselige restauranten på hjørnet har blitt erstattet av McDonald's. Og i de kvalitetsbevisste skinnbutikkene selger de nå plastjuggel.
Nå er det forsåvidt både relevant og viktig å nevne at det ligger et glimrende spill bak denne veggen av idioti. Etter den horrible starten, beveger «Prince of Persia: Warrior Within» seg gradvis over i nytelsesterritorie.
Det blir litt som å være overbærende når poden kommer full hjem med underbuksa på hodet og «JEG ER EN DUST» skrevet med tusj i panna. Man kan kjefte på dem og riste skuffet på hodet, men man slutter naturligvis ikke å være glad i dem.
Noe av det som ikke funker her er mer alvorlig en andre, mer overflatiske endringer som heavygitarer og spekulative tøyter. Den tåpelige historien, de dårlige rollene - inkludert hovedpersonen selv - og de grusomt irriterende lydene, for eksempel.
Men Ubisoft har heldigvis ikke helt glemt hva som gjorde «Prince of Persia: The Sands of Time» til en fantastisk spillopplevelse.
Slåssingen er minst like nydelig som sist, samtidig som den er mer avansert og tilfredsstillende. Du får i tillegg mer enn nok akrobatisk hopping fra søyle til søyle, svinging i stenger og utspekulerte feller. Dessuten er varemerket fra forgjengeren, muligheten til å kontrollere tiden, fortsatt utrolig heftig.
Og for å komme med et lite forslag som muligens vil gjøre de heselige monsterlydene mindre plagsomme: Skru ned lyden på TVen og lag dem selv. Grrrrr!og Ghhhaaaa! liksom. Kan bli mye moro av sånt.
Jeg kan allikevel ikke fatte og begripe at Ubisoft i fullt alvor har ment listen over er berikende for spillopplevelsen.
Det er i det hele tatt litt trist å overvære «Prince of Persia: Warrior Within». I fjor var Ubisoft blant de desidert kuleste i klassen med spill som «Beyond Good & Evil», «XIII», «Splinter Cell», «Rainbow Six 3», «Planetside», «Uru: Ages Beyond Myst» og det allerede nevnte «Prince of Persia: The Sands of Time».
De forsøkte å gjøre sin egen greie, og leverte en knallsolid rekke av friske, nytenkende spill.
Det kan ikke ha gått spesielt bra salgsmessig, for «Prince of Persia: Warrior Within» fremstår som et pinlig og lettere desperat forsøk på å tilfredsstille spillere som ikke likte forgjengeren.
Og da står vi her da, vi som virkelig elsket forgjengeren, og klør oss i hodet. Det var i alle fall ikke dette vi ønsket oss av en oppfølger.
Selv om spillet vi elsket er der inne et sted fremdeles.