«Polarekspressen» blir julefilmen.
Forrykende togferd mot Nordpolen gjennom julenatten i ny og løfterik, men fortsatt mangelfull digitalteknikk.
Kulden biter, snøen fyker - og Polarekspressen uler oppad stup og nedad juv så det bobler i magen og kviner i ryggmargen. Et tog fullt av små barn og store ønsker, med landstryker på taket, Tom Hanks som konduktør og Nordpolen som mål, der ønsker og adresser skal leveres til nissefar «himself» i det som er absolutt siste liten.
Skulle det finnes en julefilm i år, må det være denne forrykende togferd mot en nordpol slik vi aldri har sett den: et nissehjem som reiser seg bastant av isødet som en kjempediger, gotisk festningsby av stein og betong.
Men kjedelige tanker om fundamenteringsproblemer i drivisen har ikke opptatt regissør Zemeckis. Som det trolig heller ikke vil oppta verdens eventyrsultne kinobarn, der de får en gammel historie servert i svimlende, ny versjon. Skapt med ny teknikk som har sine høyst fascinerende sider, men fortsatt klare mangler. Inntrykket er en mellomting av god, gammeldags tegnefilm og livs levende bilder. Men mennesketegningene står ennå på første trinn av evolusjonsstigen: dataspillaktige og stive, dukkelignende og «spooky» i sin uttrykksløshet.
Her fungerer de likevel, i forening med filmens mørke tone, der de forsterker det tvetydige og gir et ekstra «piff» til thrillerfølelse og mystikk.
Noe koseeventyr er «Polarekspressen» nemlig ikke. Som et prustende monster av en doning dukker toget uanmeldt opp utenfor de søvndrukne barnas hjem midt i snøstormen og julenatten. Mellom halvsøvne og drømmeland, pysjkledd og uforberedt må de gjøre et bråfort valg: Gå tilbake til dyna. Eller kaste seg om bord, invitert av en meget myndig konduktør Hanks.
Den tonen beholder filmen tvers igjennom. Ingen kos å øyne, og med atskillige prøvelser og action.
Men det er i farten og i fjellene, de luftige farer, de nifse nestenulykker og svimlende landskap at «Polarekspressen» og dens digitalteknikk har sin styrke. Og gir frihet til å skape spenning uten grenser, i omgivelser av voldsom visualitet.
ELLEN MARGRETHE SAND