Uforløst drama om en kvinne som lar seg overbevise om at en ti år gammel gutt er inkarnasjonen av hennes døde ektemann.
«Birth» er filmen som skapte bruduljer på grunn av hovedpersonens (Nicole Kidman) fascinasjon for en guttunge. Bare så det er sagt; Det er ikke noe lummert i forholdet mellom de to. Tvert imot er akkurat det sobert og varsomt tatt hånd om.
Problemet er at manusforfatterne, blant dem regissør Glazer, ikke helt har trodd på den historien de har satt i gang.
Etter at de først har leflet med mystikk og den østlige verdens tro på gjenfødelse, slår den vestlige fornuft tilbake med full guffe. Da blir «forklaringen» temmelig banal. Anna (Kidman) har vært enke i ti år. Vi skjønner at sorgen har vært dyp, men at hun endelig er moden for å gå inn i et nytt ekteskap. Så dukker guttungen Sean opp - samme navn som avdøde ektemann - og han påstår at han er Annas tidligere mann.
Sammen med familien reagerer hun som de aller fleste ville gjort: først med vantro fliring, så med småsint irettesettelse og dernest med stadig større undring over at dette faktisk kan være mulig.
Kanskje skyldes hennes fascinasjon for gutten en sterk binding til den døde ektemaken, kanskje skyldes det «second thoughts» i forholdet til det forestående ekteskap. Filmen gir ingen svar, men bølger nokså stilfullt og gåtefullt fremover, med dempet spill av gode skuespillere.
Men det gåtefulle forløses ikke. Mystikken smuldres opp i en litt for enkel og banal forklaring, som gir filmen en noe selsom karakter.
BORGHILD MAALAND