Fire år etter originalspillet, kommer vampyrspillet «Vampire the Masquerade: Bloodlines» inn i lyset (eller rettere sagt, mørket) for å kaste fra seg noen kontroversielle blodspor på spillmarkedet.
Utviklerne i Troika har her gitt en etterlengtet overføring til en ellers blodfattig spillsjanger: Rollespill for voksne. Og selv om spillet byr på mye rå vold, tar det samtidig opp en spennende fortelling og avslører at vampyremnet er en mangfoldig vitenskap.
Det er likevel vanskelig å skjule at «Bloodlines» er blodig voldelig, og moralterskelen ligger som regel langt under det norske politikere antakeligvis ville karakterisert som forferdelig lavt.
Figurene banner som bryggesjauere, lemlestede kropper henges opp til tørk og Los Angeles langt mindre sjarmerende sider blir lagt frem til utstilling. Absolutt ikke noe for barn dette.
Om det gir noen pekepinn for hvor hardt dette er, kan en si at vampyrjegeren Buffy antakeligvis ville ha slitt hvis hun fikk prøve seg i dette miljøet noen timer.
Er du et oppegående medlem av samfunnet som generelt sett greier å skille mellom spill og virkelighet, bør du uansett være fullt klar over at det ikke er særlig pent å plante fortennene i nakken på hvem som helst.
Og akkurat dette er noe du vil gjøre relativt ofte i «Bloodlines» - uten blod å drikke, duger vampyren ikke.
Uskyldige forbipasserende må ofte bøte med livet etter du har lokket dem inn i bakgater, og spesielt prostituerte er et yndet mål når vår tørste antihelt mangler nistepakke i de kalde gatene i nattens Los Angeles.
Volden blir likevel aldri meningsløs og dum - du dreper fordi du må. Så lenge du holder deg mett, handler spillet i all hovedsak om å etterforske din nye «sykdom», samtidig som du tar et dypdykk ned i byens natteliv og vampyrpolitikkens maktkamp.
Leter du rundt i lukkede leiligheter vil du finne hemmeligheter som kanskje best burde vært glemt, og i det du er på vei til et «forretningsmøte» med en av dine kontakter ved den lokale kneipa, må du gå forbi hjemløse som står og varmer seg over tønnebålet.
«Bloodlines» viser noen fabelaktige nyanser av livet i en storby.
For til tross for det tilsynelatende banalt blodsmørte innholdet, er «Bloodlines» støttet opp av en intelligent historie fortalt på en nifs og spennende måte. Du kommer til å titte over skuldren din i frykt, samtidig som du følger interessert med på de særdeles velskrevne dialogene.
Sett i perspektiv faller «Bloodlines» litt fra på grunn av et kjelkete kampsystem og en svært oppstykket spillverden. Nattens Los Angeles er absolutt atmosfærisk - ja, rett og slett guffen - men måten de ulike bydelene er delt opp på føles unaturlig.
Det står heller frem som litt mer brettbasert, og en større bevegelsesfrihet ville utvilsomt vært med på å gjøre dette til et langt bedre rollespill.
Men likevel - «Bloodlines» er et friskt og etterlengtet skrik i spillnatten.
PS! Spillet er basert på White Wolfs rollespill «Vampire the Masquerade» fra 1991. Her brukes fiksjon og spillregler i settinger fra den virkelige verden - spillerne utøver altså fysiske, men fiktive roller.