For omtrent sytten år siden lanserte designerlegenden Sid Meier PC-spillet «Pirates!», et spill som lekende lett serverte bunnsolid underholdning til datidens spillfantaster, og som i årene etter har stått som en slags oppskrift til «det perfekte spillet».
Det kombinerte flott atmosfære med et mangfoldig innhold hvor du skulle gjøre alt fra å fekte til å synke skip, og pakket det hele inn i et grensesnitt stort sett alle kunne forstå etter bare fire minutter bak spakene.
Og kanskje best av alt - det inneholdt alt et ekte sjørøverspill burde inneholde.
Du vet - trebeinte kapteiner, skjeggete sjømenn, sorte øyelapper, skinnende skatter, en palmegrodd øy - og selvfølgelig, et krystallblått Karibien.
Sentralt står selve seilingen, som går ut på å styre rundt en miniatyrutgave av skuta di. Herfra vil du kunne støte på andre skip eller seile inn i forskjellige havner, hvor du kan handle med kjøpmenn, godsnakke med guvernøren eller delta på ball med datteren hans.
Dette er rett og slett «Pirates!» som vi virkelig husker det - og det på både godt og ondt. Med et par ørsmå unntak er dette nøyaktig samme spill med ny og forbedret grafikk.
Du gjør stort sett nøyaktig det samme som i 1987-spillet, og innholdet i seg selv er som en blåkopi av den tidligere suksessen, helt ned til menyene og hvordan de ulike delene av spillet henger sammen.
På en side er dette naturlig nok fabelaktig flott.
Spillet er fremdeles hensynsløst underholdende å spille, og du kan bokstavlig talt synke ned i morsomhetene i timesvis uten å være klar over at dagen utenfor går hurtig forbi. Suksessoppskriften skinner fremdeles, og du er garantert et godt spill så lenge du vet hva du kommer til.
Den nye kappen kler «Pirates!» fint, og i det du hører piratene dine synge gamle sjømannssanger i det du seiler under en hvit sky på det glassklare vannet, kommer det soleklart frem at dette er et godt stykke spillhåndverk.
Samtidig passer det ikke helt inn i dagens spillmarked.
«Pirates!» hviler nemlig litt for tungt på menyer og bilder, uten å gi spilleren kontrollen selv. Som i originalspillet kan du bare glemme å slynge deg fra båt til båt, labbe rundt sammen med matrossene dine, eller spasere rundt i gatene på egne treben.
Det lider også av litt mye repeterende innhold. De korte videosnuttene spilles igjen og igjen som et dårlig dataprogram i en bowlinghall, og når du synker ditt ørtne skip vil du helst bare få slippe å se det samme stillebildet én gang til.
Summen av det hele blir til at veteraner og tidligere «Pirates!»-tilhengere vil storkose seg med denne nye versjonen, mens den nyere generasjonen av spillere antakeligvis vil oppfatte det som litt kjedelig og for strategisk orientert.
Denne utgaven av «Pirates!» kommer tvilsomt til å røve spesielt mange av spillhjertene til den nyere generasjonen. Det er rett og slett ikke nok fokus på action eller «gjør det selv»-innhold.
Men for alle nostalgikere der ute, sitter magien fremdeles godt igjen i treverket.