«Killzone» er utvilsomt et av årets mest etterlengtede PS2-spill. Hver gang det har blitt vist frem til sånne som meg, har den visuelle stilen, de glimrende våpnene og den generelle stemningen virket uhyre overbevisende.
Men selv om det ferdige spillet fremdeles overbeviser på en rekke områder, fremstår «Killzone» først og fremst som et veldig tradisjonelt skytespill. På godt og vondt.
Se video fra spillet!
Se en video til!
Vi befinner oss i en ikke alt for fjern fremtid, hvor menneskeheten har begynt ekspansjonen ut i verdensrommet. Prosessen har født to fraksjoner - de snille ISA og de slemme Helghast, som har langt ondere planer enn å prompe på bussen, for å si det sånn.
Det handler i steden om krig. De nazi-inspirerte Helghast-soldatene veller inn over kolonien Vecta for kreve sin plass i menneskehetens nye univers med makt. Dermed begynner kampen mellom de trivelige, velfriserte ISA-soldatene og de maskerte, skumle Helghast-troppene.
Miljøene er skitne, stemningen er intens og innpakningen er Hollywood-pompøs i passe, delige doser. Både når det gjelder det visuelle og når det gjelder lyd og musikk, leverer «Killzone» en engasjerende opplevelse.
De 27 forskjellige våpnene er dessuten minst like vellykkede som de alltid har sett ut som. De ligger nærmere dagens våpen enn futuristiske plasma- og laservåpen vi kjenner så godt fra andre sci-fi-skytespill, og krever stort sett øvelse og ferdigheter for å mestres.
Du vil tidlig i spillet få mulighet til å velge en av fire soldater, som sammen legger ut på tokt for å forsvare sin hjemplanet og menneskeheten som sådan. Du har standardsoldaten Templar, Rico - han med de store gønnerne, sniksytteren Luger og Hakha, en avløper fra Helghast.
I kombinasjon, betyr alle disse tingene at vi snakker om et mektig og underholdende skytespill for deg som kanskje ikke har spilt så mange skytespill før, eller som foretrekker rett-på-sak-varianter innenfor genren.
Selv hadde jeg derimot forventet meg mer av «Killzone».
Først og fremst er jeg litt skuffet over at det stort sett bare handler om veldig tradisjonell skyting. Jeg ble ikke overrasket en eneste gang over noe som helst, alt man møter av spillbarhet i «Killzone» har blitt gjort veldig mange ganger før.
Du skal skyte Helghast-soldater. Punktum.
Det kunne ha funket det, hvis de tre medsoldatene var noen hakk smartere eller hvis man av og til måtte tenke litt annerledes for å komme seg videre. Eller tenke litt i det hele tatt, for den saks skyld.
I steden er de tre du ikke har valgt å spille som før hvert oppdrag, ofte passive etterdiltere. De skyter når de må, bevares, men uten noen som helst mulighet til å utnytte dem på en taktisk måte, er følelsen av å være alene på jobb stort sett ganske overveldende.
Her føler jeg «Killzone» ville ha tjent stort på et ukomplisert kommandosystem, muligheten til å gi medsoldatene dine enkle, taktiske ordre. Det hadde ikke vært nødvendig med noe avansert, en par-tre-fire kommandoer i gate med det du finner i «Freedom Fighters» eller Clanks kommandering av miniroboter i «Ratchet & Clank 3» hadde vært mer enn nok.
Dessuten er det svært lite som bryter opp «skyt alle, gå videre»-mønsteret. Det er mulig «Halo 2» med sine mange kjøretøy og taktiske muligheter og «Half-Life 2» med sine interaktive miljøer og flotte mini-puzzles får meg til å stille urealistisk høye krav til genren nå, men de viser meg i alle fall at et skytespill ikke nødvendigvis MÅ være like lineære og ensidige som «Killzone».
Det er rett og slett ikke oppfinnsomt og unikt nok.
Spillet henter seg litt inn igjen på noen slående sekvenser som rett og slett er kule å oppleve mens man tusler fra brett til brett. Som audio-visuell opplevelse, er «Killzone» ofte av ypperste klasse.
Det holder nesten.
PS! I salg fra onsdag 1. desember.