Lett eksaltert om lett aldrende teaterdiva i London i 1930-årene.
Vi har sett dem før, til alle tider og i så å si alle versjoner: De sanne divaer, som knapt kan puste uten rampelys, for hvem scenen er alt og teatret mer virkelig enn livet.
Så eldes de. Så vidt. Og avgrunner åpner seg bak speilet, slanger lurer i kulissene, demoner tar sin bolig i dem. Vel, i noen av dem.
Annette Bening har dem ikke under huden. Annette Bening hengir seg István Szabós regi, Somerset Maughams novelle, britisk lynne og det altoppslukende teatersinn i London anno 1930-tallet.
Så Annette Bening spiller. Med fryd og lyst, fynd og klem - og lite grann i meste laget.
Somerseth Maugham er den lette ironis mester, men denne fnugglette historie er intet mesterverk. Vi lever dessuten i 2004. Skal vi bry oss om en indre krets' ytre aldring, må vi i alle fall bry oss om kretsen. Det vil si dens bestanddeler: personene.
Det gjør vi ikke. Jeremy Irons gjør for en gangs skyld en halvhjertet, uengasjerende figur ut av sin kombinerte ektemann (for Bening), manager (samme) og teaterdirektør. Mens det skal svært godt gjøres å tro på Benings henførelse i den unge, ikke akkurat medrivende amerikaner (Evans), som divaen hengir seg i besluttsomme håp om et forbudt og derfor revitaliserende sidesprang.
Dermed fremstår Benings iver ekstra tydelig, ensom som hun forblir i sitt strev. Bare en påklederske (Stevenson) og især et teaterspøkelse (Gambon) - divaens nå avdøde veileder - gir henne motspillere av kjøtt og bankende blod.
Betegnende nok.
ELLEN MARGRETHE SAND