Å nei - den bedårende selvopptatte Bridget Jones har ikke lært å gjøre det lett for seg. Fortsatt ikke. Særlig ikke nå.
I film nummer én om den overspisende, kjederøykende og utrettelig kjærlighetssøkende londonkvinnen munnet alle anstrengelser ut i seier: Hun skjøt selve gullfuglen - den gudbenådet flotte Colin Firth. Nå skal hun forsøke å holde på ham. Det er verre. Især for filmen.
Mens «Bridget Jones' dagbok» (2001) var en fnugglett og sjarmerende parodi på den moderne yrkeskvinne, er «Bridget Jones: På randen» langt nærmere randen av det kjedsommelige.
Kjører seg fast
Her er strålende episoder. Men mens en småfet Renée Zellweger i film nummer én trippet av sted i sin ulykksalighet med selvironisk ynde, er toer'n langt tyngre i sessen.
Litt har det å gjøre med tiden. 2001 var de evinnelige superkvinners topp-punkt. Smakk, entré: Alle superkvinners antiheltinne. Noe mer har det å gjøre med hovedpersonen. For riktignok velter Zellweger malerisk ut over enhver superbra med et heroisk, nyanlagt frontparti. Men hun har gått seg litt fast i rollen. Kjørt seg inn i et hjørne av skrå smil, smale øyne og en lett malende stemme, som hun denne gang - dessuten - blir litt for alene med.
Åleglatt sjarmør
For aller mest tynger filmen i selve historien. I stedet for ener'ns stadige, forfriskende besøk på Bridgets «arbeidsplass», maler oppfølgeren stort sett i små variasjoner rundt de samme situasjoner.
Dernest i regi og klipp. Som baler i vei med vår stakkars Bridget uaktet komediens første bud: Den sylskarpe timing.
Lyspunkt: Hugh Grant. Som skapt for sin åleglatte sjarmør - nå også reiselivsreporter.
Men altfor sjelden i seng med Bridget.
Ellen Margrethe Sand