Hun tar nemlig sjansen på å gå rett inn i en norsk skolevirkelighet Oslo sør/øst - anno våre dager.
Vi er mange i dette landet som tror vi vet hva som foregår i en norsk 10.-klasse. I møte med «Ungdommens råskap» må man beskjemmet medgi: Det gjør man slett ikke.
Man aner ikke råskapen, man vet fint lite om den sosiale slagmarken, om omfanget av konflikter og aggresjonsnivået. Derfor vet man også fint lite om samholdet, de sosiale kodene, måten å vise ømhet på, de enorme menneskelige ressursene, alt det fine!
Olins film er en «Dogumentar»: Det er en dokumentar ribbet for staffasje og effekter etter strenge «renhetsregler» satt opp av dansken Lars von Trier - mannen bak «dogmefilm»-ideene.
Skremmende
Det setter sitt preg på den ferdige filmen. Det gir helt klare begrensninger. Men også stor frihet, ettersom «jåleri» er utelukket; en fortellende hovedlinje må følges. Ingen kunstig belysning, ingen ekstra musikk, alle klipp tydelig markert, ingen personinstruksjon.
Filmen blir altså til der og da, rått og utleverende. Men selvfølgelig ikke uten retning og redning: Regissøren hadde 120 timer råfilm til å lage halvannen times film av.
Klippemulighetene er til dels glimrende utnyttet. Åpningssekvensen for eksempel: Noen knappe minutter med en rått akselererende konflikt. Realistisk og ikke så lite skremmende. Og dessuten en slags dagsorden for hele prosjektet: Ungdomstiden, i all sin gru og all sin glede, er en livsfarlig tid med mer enn nærliggende muligheter for både katastrofer og gleder; konsekvensenes minefelt!
Ironi
Margreth Olin er ingen moralist. Det vil si: Hennes hovedbudskap om menneskelighet og respekt for skolens mennesker - elever og lærere - står fjellstøtt. Og dagens skolepolitikk levnes ikke stor ære: Skolens mennesker strever så altfor ofte på et eksistensminimum med elendige ressurser, forfall og fortvilende lite spillerom. Alle skolepolitikere og undervisingsminister Kristin Clemet må se denne filmen!
For øvrig er det ingen skurker og ikke så få helter i denne historien. Elever og lærere strever sinnssykt for at egne og andres liv skal gå sånn noenlunde i hop. Og selv den tøffeste og mest utilpasse rønner fortjener en sjanse, selv når han på det mest energiske ødelegger alt for seg selv.
Tittelen «Ungdommens råskap» er en dyp ironi - tatt fra et Jens Bjørnboe-dikt. «Dogumentar»-reglene fordrer også at regissøren innledningsvis formulerer sitt mål og sin idé med filmen.
Både filmens tittel og noen relativt høystemte innledningsord fra Olin er åpenbart meget gjennomtenkt. Men de fjerner seg fra det rett-på-inntrykk filmen ellers gir.
Likevel står det viktigste igjen: «Ungdommens råskap» er et filmatisk kjærlighetsarbeid av dimensjoner, rik på innhold, fruktbart mangetydig. Og filmen gir et svært, svært viktig innsyn i en verden som åpenbart altfor få kjenner til; hadde den vært kjent, hadde norsk skolepolitikk sett grunnleggende annerledes ut. Intet mindre.
JON SELÅS