Få spill har frustrert meg like mye som «The Getaway». Og få spill har engasjert meg like mye.
Mitt forhold til 2002-hiten var preget av kjærlighet og hat i omtrent like doser - det var simpelthen ikke ferdig, og kunne ha vært så mye bedre.
Det vil si, jeg trodde det ikke var ferdig, det virket sånn. Men etter å ha begitt meg ut i Londons underverden nok en gang, to år senere, ser det ut til at det kan ligge i det grunnleggende designet.
Les også: Intervju med utvikleren
For å ta det positive først: Den filmatiske stilen, den eh... «fargerike» dialogen og den bakenforliggende historien er fremdeles vellykkede.
Mangelen på sikte og all annen informasjon på skjermen sørger fortsatt for en flott grad av innlevelse. Glimrende musikk sørger også for en alltid behagelig og ofte skikkelig tøff innpakning.
Jeg liker også «shoot-out»-stilen på oppdragene til fots, som regel er det spennende å smyge fra hjørne til hjørne, kaste seg i skjul og stikke frem hodet for å fyre av noen velplasserte skudd med adresse S. Kurk, Skurkegata 37, 1534 Skurk.
Spillet ligner ofte på de intense skytescenene i filmen «Heat», hvis du trenger en referanse. Lange, seige affærer hvor kruttrøyken ligger tungt og de konstante smellene fra ymse gevær og pistoler holder deg på kanten av setet.
Dessuten får du to andre sider av historien når du etter hvert får styre bokseren Eddie O'Connor og tyven Sam. Jeg synes det er mer morsomt å følge den innbitte politimannen Mitchell, men variasjonen er velkommen allikevel (selv om snikeoppdragene blir litt i meste laget).
Det er utvilsomt noe ved «The Getaway: Black Monday», en stemning som trekker meg inn og fanger interessen. Uansett hvor frustrerende det kan bli.
For frustrerende, det er det fremdeles.
Ja, som i forgjengeren, snakker vi først og fremst om biljøringen. Det har blitt enklere å komme seg fra A til B, blinklys-systemet som du navigerer deg gjennom den gigantiske kopien av London med, fungerer faktisk denne gangen.
Men det er litt for mange lyktestolper, sperringer i veien, biler, fotgjengere og gangstere som dukker opp fra intet og skyter på deg. Alt mens du skal sørge for å følge etter andre biler eller komme deg frem innen en viss tid. Byen er ganske imponerende, men annet enn å gi en mer episk ramme til oppdragene til fots, virker bilkjøringen fullstendig malplassert.
Selv ikke frikjøringen, som har blitt utvidet siden sist med flere sideoppdrag og hemmeligheter, klarer å fenge. Her heter årsaken først og fremst «Grand Theft Auto: San Andreas».
Dessuten er kamerasystemet ofte ikke spesielt godt tilpasset miljøene man ferdes i. I trange ganger og rom har kameraet en tendens til å gå amok, og innen man klarer å stabilisere det og dempe sjøsyken, står det en gangster og skyter på deg der hvor kameraet ikke peker.
Ingen av delene er like ille som i «The Getaway», vi snakker nok mer om irritasjonsmomenter enn utilgivelig frustrasjon. «The Getaway: Black Monday» er utvilsomt et enklere spill enn sin forgjenger.
De største og mest merkbare tapene fra «The Getaway» er den intense atmosfæren, de interessante rollene og den overraskende gode historien.
Jeg klarer simpelthen ikke å engasjere meg på samme måte i det som skjer i «The Getaway: Black Monday», en mer innviklet og avansert historie til tross.
Dermed snakker vi om et spill som flyter jevnt på det helt greie, og som bare stundvis nærmer seg forgjengeren.
Etter høydene «The Getaway» tok meg til innimellom all frustrasjonen, kan det bare beskrives som en skikkelig nedtur.