Spillmatiseringen av «De Utrolige» er kjørt gjennom et omfattende sjarmfilter. Den velkjente Pixar-humoren er i stor grad strippet vekk, og det som gjenstår er en rendyrket actionopplevelse milevis fra kvalitetene i filmen.
«De Utrolige» er først og fremst myntet på yngre kinogjengere som allerede har sett filmen, og som knapt vet hvilket ben de skal stå på - behovet etter mer, mer, mer overdøver alt annet.
Det er ingen tvil om at dersom spillet «De Utrolige» ikke hadde hatt filmen i ryggen, ville det eneste utrolige med det være at det er utrolig gjennomsnittlig.
Men det har nå tross alt filmen i ryggen. Og det veier i stor grad opp for at det finnes mange spill som er langt mer varierte, som har en langt lengre levetid og som ligger i en helt annen kvalitetsdivisjon. Filmopplevelsen har man jo allerede fått, det som gjenstår er å selv styre de fire superheltene.
Det må være en fryd for de minste å ta kontroll over den rå styrken til Mr. Incredible, å styre de elastiske armene til Elastigirl, å løpe styggfort med Dashiell og å bli usynlig med Violet.
Litt vel mye repetisjon til tross, både i spillbarhet og i kommentarene du får servert: «De Utrolige» makter å levere actionopplevelser som ikke er helt ille i en pen grafisk innpakning. Mer enn det er det neppe særlig mange som hadde håpet på.
Veldig stort pluss for norsk oversettelse også (men ikke i Gamecube-versjonen, som kun er på engelsk) - den er temmelig døll, men den ER der i alle fall.
PS: En versjon av spillet finnes også til Game Boy Advance.