Snerrende aliens har landet på Jorden. En tropp soldater må i stormens sentrum for å ordne opp, en kamp mot alle odds.
- La Master Chief gå først. Han liker det.
Med disse ordene illustrerer marinesoldaten tiltrekningskraften «Halo 2» har. Den boblende, deilige klumpen som legger seg i mellomgulvet.
For ja, Gud bedre, jeg liker det.
Du påtar deg rollen som universets råeste elitesoldat, en kampmaskin som får Sylvester Stallone til å virke som en pusling og Arnold Schwartzenegger til å gi opp actionkarrieren og bli politiker. Hei, vent nå litt...
Uansett. Du skal redde menneskeheten, ja - alle som en, fra den religiøst fanatiske Covenant-alliansen. Praktisk talt alene, selv om du ofte samarbeider med andre soldater.
Det er lov å himle med øynene og sukke et «ja, særlig». Men mens man sitter der med verdens aller største glis, et heftig våpen i hver hånd og høyoktan action hver eneste meter man går, kjører eller flyr, blir det pompøse utgangspunktet en selvfølge:
«Halo 2» er 110 prosent rock'n'roll, en actionfest uten sidestykke.
Gud bedre, som jeg elsker det.
Men det å klistre denne merkelappen på spillet er rett og slett ikke beskrivende nok. For i tillegg har spillet en helt fantastisk historie, som bygger direkte videre på begivenhetene fra «Halo». Det er ikke et nytt eventyr med samme hovedperson, men en gjennomtenkt og spennende fortsettelse.
Populariteten til «Halo» og «Halo 2», kvalitetene du finner i de to spillene, gjør serien til vår tids «Star Wars». Jeg føler meg rimelig sikker på at de som vokser opp med Xbox nå vil ha samme forhold til «Halo»-serien om 10, 20, 30 år som det vi litt eldre har til «Star Wars».
Vi snakker om science fiction på et svært høyt nivå, et utrolig detaljert, rikt og troverdig fremtidsunivers. Dette ligger hele tiden som et solid fundament for actionfesten, og hever opplevelsen betraktelig.
I «Halo 2» har både dramaturgien, historien og fortellerteknikkene blitt videreutviklet og forfinet til episke nivåer. Kampen mellom menneskeheten og Covenants - de gode og de onde - fortelles denne gang fra begge sider, og effekten er mildt sagt sensasjonell.
Vi får et dypdykk i den fanatiske religiøse troen som ligger bak The Covenants ønske om å slippe masseødeleggelsesvåpen løs på universet. En rekke elementer er også med på å nyansere fiendebildet i spillet, Master Chief omtales for eksempel konsekvent som «demonen» av Covenant-rasene.
I det hele tatt fremstår Covenants som et ganske skummelt ekko fra velkjent religiøs overbevisning opp gjennom vår egen historie. Ikke minst fra dagens nyhetsbilde.
Og jeg er ikke helt ferdig ennå: Grafikk, lydbilde, musikk, våpen, stemning, temposkifter, miljøene, skuespillerne, dialog, kjøretøy og alt annet «Halo 2» byr på er glimrende.
I «Halo» var det aller siste brettet også det klart beste. I «Halo 2» betyr alle forbedringene og nyhetene at det kommer brett som dette som perler på en snor.
I tillegg får du en utrolig bra Xbox Live-del for inntil 16 spillere og muligheten til å samarbeide med en venn i sofaen via splittet skjerm (men ikke via Live eller systemlink, dessverre).
Bare dette burde være god nok grunn til å skaffe seg spillet, uavhengig av om du liker enspilleropplevelsen eller ikke.
Ja, det finnes de som ikke likte «Halo».
Men det finnes de som tenner på å få testiklene skvist av stiletthæler også.
Poenget mitt? Dersom du ikke likte «Halo», er det du som er avvikeren. Og de eneste grunnene til å mislike «Halo 2» er om du hater å spille skytespill med håndkontroller eller skytespill i det hele tatt, forsåvidt argumenter jeg kjøper. Under meget sterk tvil.
I praksis har nemlig et perfekt spill blitt mange hakk mer perfekt.
«Halo 2» har riktignok fremdeles en tendens til å konsekvent lede spilleren i riktig retning.
Du finner også noen få sekvenser som ligner mistenkelig på elementer som var under hard skyts i forgjengeren: Trasking inn og ut av like rom og miljøer, tilsynelatende uten mål og mening.
Jeg mistenker Bungie for å ha gjort dette på trass, en slags «vi har rett, dere har feil». Jeg flirte i alle fall godt under disse sekvensene, og sendte en geip til de som av en eller annen grunn ikke skjønte «Halo».
«Halo 2» er et sjeldent vellykket eksempel på hvilken kraft som egentlig ligger i spill som underholdningsmedie. Det angriper alt som er av sanser og fyller spilleren med undring, glede og sitrende spenning.
Det har en overdådig filmatisk stil. Og i tillegg har det naturligvis det som gjør spill til det mest engasjerende og involverende underholdningsmediet vi har:
Det er spillerens valg og handlinger som driver begivenhetene fremover. Delaktigheten gjør de fremmede miljøene og opplevelsene du har der troverdige.
«Halo 2» er mye bedre enn både «Doom III» og «Far Cry», årets to beste skytespill så langt. Det er bedre enn «Half-Life» - ja, jeg mener det seriøst, og det er bedre enn «Halo».
Som underholdningsopplevelse er det også bedre enn selv den mest intense actionfilmen Hollywood har å by på.
Jeg tror du skjønner hvor jeg vil. «Halo 2» er en genial spillopplevelse. En umiddelbar klassiker.
PS: Nei, jeg vet ikke om «Halo 2» kommer på PC.