Endelig aner vi konturene av artisten Kurt Nilsen. Helt tydelig er han likevel ikke ennå.
Kurts andre plate, «A Part Of Me», bør på mange måter oppfattes som Kurts debut nå som alle bånd til «Idol» er kuttet. Selv med sine egne sanger, ramler Kurt enkelte ganger fremdeles inn i en drøvtyggende midtempo-felle når låtene avslutningsvis blir svakere, slik tilfellet var på foregående «I». Da blir Kurt offer for en anonymitet som selv ikke en gullstrupe kan løfte seg opp fra, men han viser tross alt flere steder at han også er en låtskriver og ikke bare et vinnende smil og en stor stemme fra fjernsynsunderholdningsverdenen.
Kurt fyrer lurt nok av gromlåtene helt i starten. Selv om både «Singing The Song» og «Day Off» uttrykksmessig kunne ha gått rett inn på «I», er de likevel hakket hvassere og friskere. Singlen «My Street» er fremdeles platens beste - og mest utypiske - spor, mens melodilinjene sliter mer med å feste seg utover på platen. Der klarer heller ikke Jørn Dahls og Hans Olav Grøttheims produksjon å skape nok spenning i lydbildet, men det har som kjent aldri vært lett å lage gull av granitt.
Tekstmessig gir Kurt oss et sympatisk, ettertenksomt glimt tilbake på hurlumheien han ble sugd inn gjennom «Idol» og «World Idol». Han har helt klart følt stor tomhet på et tidspunkt - tvil rundt hva han har måttet ofre og tvil om alt var verdt det, og om det er dette han egentlig vil. I det hele tatt står «A Part Of Me» frem som en langt mer personlig plate enn «I», selv om titlene på de to platene kanskje skulle indikere det motsatte.
Det er ingen tvil om at ettertanken (noen kaller det melankoli) kler Kurt Nilsen godt, både tekstlig og musikalsk. Selv om «A Part Of Me» er høyst ujevn, fremstår han ærlig og troverdig. Det er en god start på resten av livet, det! Eller som de aller siste ordene Kurt synger her, som en kommentar til sin fortid: «You forget about it and move on».
I salg mandag.
STEIN ØSTBØ