Midt i alle sine rørende, betagende scener, er «Mathieu og korguttene» befriende ærlig og renset for belærende moralisme. Dette er ganske enkelt en rørende, medrivende historie spekket med god musikk.
Filmen er en nyversjon av Jean Drevilles «Nattergal-buret» fra 1945. Skildringen av elendigheten på det trøstesløse guttehjemmet er ikke forsøkt modernisert. Dit kommer musikklæreren Mathieu engang på 40-tallet og ser med undring på rektorens bestialske behandling av elevene - som slår tilbake med rampestreker.
Musikken blir kontaktpunktet mellom læreren og elevene. Kontakten skildres av regidebutanten Barratier som nysgjerrighet og varme, ikke som pedagogisk strategi. I kombinasjonen barn, elendighet og guttekor med englestemmer, er det naturligvis umulig å unngå alt som heter sentimentalitet og banale forenklinger. Men «Mathieu og korguttene» utgir seg sympatisk nok hverken for å være problemfilm eller moralsk analyse, men rett og slett en hjertevarm historie som ender godt nok for noen, men langt fra alle.
ASTRID SLETBAKK