Rått spill om makt

Den som ikke er aldeles utmattet av presidentvalg i USA, vil finne en liten ekstradose i denne drivende og underholdende filmen om krigshelter, presidentvalg og manipulasjon.

Men filmen har en lykkelig eventyrslutt, som demper ubehaget.

Dette er en nyinnspilling av John Frankenheimers klassiker om den kalde krigen fra 1962 med Frank Sinatra i hovedrollen. Nå er bakteppet «kald krig» byttet ut med Gulfkrigen. 13 år etter krigshandlingene plages major Marco (Denzel Washington) av drømmer. Under krigen reddet sersjant Shaw (Liev Schreiber) Marco og hans menn fra et bakholdsangrep i Kuwait. Der og da erobret rikmannssønnen Shaw posisjon som nasjonal helt og fikk senere Purpurordenen.

I dag er Shaw kandidat til visepresidentembetet, godt hjulpet, for ikke å si puffet - frem av sin ambisiøse mor. At Marco dukker opp og snakker om drømmer og hukommelsestap, passer dårlig inn i mamma Shaws fremtidsplaner.

Filmen preges først og tydeligst av gode prestasjoner. Meryl Streep er strålende som Shaws mor, smilende på overflaten, iskald inni. Denzel Washington henter frem uvanlig myke nyanser som den jagede major Marco, og Jon Voight har en godslig styrke i rollen som Shaws motkandidat. I tillegg fungerer filmen utmerket på flere plan. Den handler selvsagt - og på overflaten - om krigens posttraumer. Men den har også driv i den klassiske fortellingen om den ene rettferdige som jages av alle, men som seirer tross alle odds.

Men mest og dypest er det en fabelaktig fortelling om manipulering - fra den enkle, hverdagslige, som kan begås i oppdragerøyemed når en mor vil sitt barns beste. Og frem til manipulasjon i maktens tjeneste, når mennesker og skjebner blir brikker i et rått spill om makt.

Filmen har samfunnskritisk snert, men på velkjent Hollywood-vis ufarliggjøres den ved å munne ut i en lykkelig eventyrslutt. De slemme dør, godheten overlever, og snipp, snapp... hvem kan tro på det?