Et stygt, men gripende og intimt album.
Atle Bystrøm, alias Al DeLoner, låtskriveren fra oppløste Midnight Choir, har med «The Mess Age Is Joy» klort sammen et privat album som har kraft i seg til å bli en aldri så liten norsk klassiker, selv om det strengt tatt ikke er perfekt.
«The Mess Age Is Joy» er tråklet sammen i et gult hus ute ved havet. Vi snakker om et kjøkkenbordalbum hvor absolutt alt er gjort av Atle Bystrøm selv.
I utgangspunktet var opptakene bare ment som skisser og demoer, men plateselskapet valgte isteden å beholde sangene som de var, for å ikke ødelegge auraen av selvutleverende intimitet.
Det du får, er åtte nakne sanger strippet for lys og varme. Åtte betroelser fra en mann som er gått ettertrykkelig på trynet. Bystrøm synger om å gå seg vill i sin egen fortvilelse og om å krysse grenser. Her er savn, galskap, fortapelse og dødslengsel.
Innspillingen av «The Mess Age Is Joy» fungerte sannsynligvis som terapi og renselse. Uansett er resultatet gjennomført klaustrofobisk, nakent, sårt og depressivt.
Som låtskriver i Midnight Choir demonstrerte Bystrøm med all tydelighet sine tunge melankolske tilbøyeligheter, men her går han enda lenger.
Sangene er hudløse og ærlige. Stygge og grusomme. Atle Bystrøm synger hardt og påtrengende med total innlevelse og en nesten plagsom tilstedeværelse. Kort sagt intet album for massene, men «The Mess Age Is Joy» kryper tett innpå den som våger å lytte nøye.
«Take my pain away, take my pain away!» trygler sangeren på det siste sporet, «Three Weeks Bleak».
Måtte hans bønner bli hørt.