Kjølig, elegant og selvbevisst - Bertine Zetlitz, mine damer og herrer!
I Fred Balls (Pleasure) digitale produsenthender kunne dette blitt en i overkant kald plate. Det har det heldigvis ikke blitt, ikke minst takket være Bertines upåklagelige meloditeft. Låter som «Kiss Me Harder» (med Brett Anderson på gitar) og «Wicked Wonderboys» løftes til stor pop-kunst nettopp på grunn av disse deilige, flytende melodilinjene som legges oppå Balls monotone digital-komp.
Musikalsk fremstår Bertine derfor som det nærmeste Norden kommer Madonna etter hennes revitalisering av karrieren gjennom samarbeidet med techno-produsenten William Orbit på 1998s «Ray Of Light». Fred Balls følsomme up to date-produksjon passer Bertine som hånd i hanske, og ligger ikke noe tilbake for den jobben Orbit gjorde for Madonna.
«Rollerskating» mangler noe av den morbide eggen som har kjennetegnet Bertines poesi tidligere. Morbiditetens tvillingbror i hennes univers, sårbarheten, er også borte til fordel for en enda mer selvsikker, kontrollerende herskerinnefølelse, der trangen til å utøve brå vold likevel aldri synes langt unna («Broken» er et mesterstykke i dobbeltmening!)».
Dette er en plate som først og fremst befester Bertine Zetlitz' stilling som landets ypperste pop-kvinne, og som sådan fortjener hun snart et større publikum utaskjærs også!