Visuelt mesterlig actiondrama om kvinnelig opprørskriger mellom to rivaliserende menn i 800-tallets Kina, signert landets store filmskaper Zhang Yimou.
Den er vidunderlig vakker, hemningsløst melodramatisk og har kampscener som i fart, presisjon og vektløshet overgår sin filmatiske åndsfrende «Snikende tiger, skjult drage».
Med «Flygende dolker» er det som om Zhang Yimou (53) - Kinas mest allsidige filmskaper, mannen bak «Ju dou», «Bak den røde lykten» og «Veien hjem» - har satt seg fore å vise hva han kan også i denne brått etterspurte, nypopulære genre. Som i fortellerstil har dype røtter i hans hjemlands voldsomme og folkelige tradisjon og legender, men som det var Taiwan-fødte Ang Lee som først omskapte til moderne film og gjorde berømt verden rundt.
Som underholdning er «Flygende dolker» en oppvisning i perfeksjonisme. All energi synes lagt i det visuelle ytre, i melodramaets indre er lite igjen som rører og berører.
Dramaet er i seg selv en filmatisk ønskedrøm, brukt til siste, gullskimrende silketråd for å overvelde våre sanser:
Det voldsomme Tang-dynastiet står for fall. Keiserens soldater jakter hensynsløst på opprørere som truer det bestående. To av dem har funnet samme ledetråd: Opprørslederens vakre, unge datter (Zhang Ziyi, «Hero», «Veien hjem»), som skal tvinges til å lede dem til sin fars hovedkvarter.
La oss bare si: Den unge datter er mer enn den luksusdanserinne hun gir inntrykk av å være.
Nydelig spilt - presist og vektløst som i en dans - er også «Flyvende dolker». Som tar sitt melodrama overveldende alvorlig.
ELLEN MARGRETHE SAND