Skrekkfilm der effektene står i kø og etter hvert blir mer komiske enn genuint nifse.
Dette er altså filmen som skal gi forklaringen på hva som gjorde fader Merrin til exorcist i den glimrende skrekkfilmen «Exorcisten» fra 1973. William Friedkins originaltapning skrekkfrydet oss med både offerets fysiske rystelser og mest av alt det underforståtte, den krypende uhyggestemningen av noe uforutsigbart.
Med Renny Harlin som regissør er svært lite uforutsigbart. Han pøser på med demoner, slemme menn med stygge tryner, larver og andre krypdyr. Det er nok av muligheter til å skvette i stolen av dette, men etter hvert sklir det ut i rene skjære komedien. Når offeret fyker veggimellom, minner det mest av alt om en dårlig kopi av vår venn Gollum.
Dette er som sagt proppet med effekter, som til en viss grad skremmer. Men kun på overflaten. Forbannelsen rundt selve innspillingen er mer spennende. Regissør John Frankenheimer døde, nestemann, Paul Shrader, fikk sparken, og Renny Harlin brakk bena. Da nærmer vi oss materialet for en skrekkfilm.
BORGHILD MAALAND